Bibelen Guds Ord

Svar til en som ikke forstår Bibelen

mmel og jord, mennesker og dyr. Så åpenbares menneskets fall, og Guds tilbud om gjenoppreisingen av dette llet. Det er i Guds ord et storstilt tilbud om å være med i en kommende epoke, for enhver som er villig til å lytte til og utføre de gjerninger som Gud legger på oss å gjøre.

Personlig hadde jeg ingen oppvekst med noe kjennskap til Gud, annet enn den ordinære opplæring som folkeskolen hadde som pensum. Veien til min omvendelse og befatning med den åndelig verden begynte slik.

Sittende på et galleri i Frelsesarmeens lokale i Trondheim, den 1. januar 1967, hørte jeg for første gang en overnaturlig røst som talte rett inn i mitt hjerte. Jeg hadde blitt invitert til dette møtet av en kamerat. Han skulle innvies til soldat i denne organisasjonen. Jeg hadde kjent denne kameraten i de siste fem årene, da han på den tid flyttet inn i det strøket jeg bodde. Vi hadde ei grei ungdomstid og var ganske mye sammen. Men i en periode ble han borte for meg. Han hadde fått interesser i åndelige baner, noe jeg aldri hadde vurdert særlig alvorlig.

Gud, om du finnes, da gjør meg lik denne mannen, Moses

I ungdommen hadde jeg ved et par anledninger vært innom et kristelig møte, men da mer av ren nysgjerrighet. Det var flere av kameratene i gata som hadde hørt om livlig aktivitet i en kristelig gruppe kalt Maran Ata. Det var en knoppskyting, eller et utspring av Pinsebevegelsen her i Norge. Under et av disse møtene ble vi ungdommene oppsøkt av møtets ledere. Vi satt bakerst i salen og de ville ha oss frem til forbønn. En av dem tok tak i meg og drog meg opp til fronten. Der ba de for meg og forkynte meg at jeg nå var blitt en kristen. I min ånd var det intet som vitnet om noen forandring. Dette var nok noe av det nærmeste jeg til da hadde vært et såkalt åndelig forum.

Noen få år før dette hadde jeg en følelsesladet opplevelse, en gang i barndommen da jeg gikk på kino for å se «De Ti Bud». Det var en storfilm først på sekstitallet som jeg fikk høre var meget god. Jeg gikk dit flere ganger og fikk en spesiell følelse av storhet over denne historien. Jeg husker at jeg gikk hjem fra filmen alle disse gangene, men en spesiell lengsel. Jeg sa noe slik som dette: «Gud, om du finnes, da gjør meg lik denne mannen, Moses.» Jeg gråt på veien hjem fra filmen, og var skamfull over tårene. Så når folk kom gående imot meg på den brua som jeg måtte gå over for å komme meg hjem, så snudde jeg meg og så utover elven. Jeg ville ikke at noen skulle se mine tårer.

En annen historie fra barndommen fikk jeg høre da jeg senere hadde vandret med Herren i noen år. Det var fra en nabokvinne, hun var på besøk hos min mor. Da hun så ut gjennom vinduet fra andre etasje, fikk hun se meg leke i gården. Hun vendte seg til min mor og sa: «Denne gutten din, som leker der nede i gården, han vil en gang komme til å bli en predikant.» Jeg kunne vel være en liten gutt på ca. 5-6 år den gangen.

Plutselig lød det bak min rygg: Dette som din venn nå går inn i, har du ingen del i

En annen opplevelse hadde jeg litt senere i ungdommen, jeg kunne vel være 15-16 år. Jeg gikk i en av gatene i Trondheim. Det var den gaten hvor de fleste kristelige organisasjoner hadde sin virksomhet. Jeg hørte hornmusikk fra en av bygningene. Siden jeg hadde spilt i hornorkester i flere år, ble jeg litt nysgjerrig og gikk inn for å se på aktiviteten. Der fikk jeg være med på øvelsen, og syntes folket der var greie som lot meg øve sammen med dem. Allikevel førte ikke disse opplevelsene til noen nærmere søking av de åndelige verdier.

Her satt jeg nå igjen, på et lokale, med lite eller ingen greie på hva som rådet mellom himmelen og jorden. Jeg hadde aldri reflektert særlig grundig over meningen med livet. Jeg var allikevel undrende over hva som fikk min beste venn til å avgi et soldatløfte i Frelsesarmeen. Han gikk frem til botsbenken, bøyde seg og korpsets ledere la sine hender på ham og begynte å be for ham. Dette var en slags innvielsesseremoni.

Plutselig lød det bak min rygg: Dette som din venn nå går inn i, har du ingen del i.» Jeg ble overrrasket over at noen hadde kommet opp på galleriet bak meg, for jeg satt der helt alene. Jeg snudde meg for å se på ham som talte til meg, men det var ingen der. Jeg frøs formelig fast der jeg satt. Dette hadde jeg ikke regnet med. Jeg ble redd. Etterpå kom en person og talte ed meg, men jeg var så skremt over det jeg nettopp hadde opplevd at alt jeg tenke på, var å komme meg bort derfra. Jeg fortalte ikke noen om denne hendelsen på lange tider. Jeg forsto nok heller ikke hva som hadde skjedd der før senere i min åndelige vandring.

Derfor sa jeg til Gud: Nå går jeg på et slikt møte igjen. Nå får du tale til meg og vise meg hva jeg skal gjøre

Jeg gikk med denne røsten rungende i mitt indre i flere måneder. Jeg prøvde å riste den av meg, men det gikk ikke. Jeg mener at jeg er ganske ærlig mot mine omgivelser, og ønsker aller minst å lyve for meg selv om meningen med livet. Senere på høsten samme år, i november, fikk jeg en ny anledning til å gjøre noe med det åndelige vakuumet som jeg følte nå var kommet over livet. Det var et stevne på det samme lokalet. Det skulle vare fra fredag til søndag. Siden jeg enda hadde denne opplevelsen fra januar friskt i minne, så tenkte jeg at Gud talte sikkert slik hele tiden under møtene. Derfor sa jeg til Gud: «Nå går jeg på et slikt møte igjen. Nå får du tale til meg og vise meg hva jeg skal gjøre.»

Jeg kom inn på møtet denne fredag kvelden og satt der under hele møtet uten at noe skjedde. Jeg våget meg ikke opp på dette galleriet, det var for farlig. Jeg ventet en røst igjen som skulle tale til meg, men jeg hørte ingen ting. Jeg gikk fra dette møtet ganske frustrert. Neste dag bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk. Kunne det være at det som hadde forfulgt meg i disse elleve månedene, allikevel ikke var virkelighet? Jeg ankom møtet på lørdag kveld. Jeg hadde for stor respekt for det som hadde skjedd på galleriet til å gå opp dit. Jeg satte meg godt til rette midt inne i ei rekke med flere mennesker, ganske langt bak i salen. Det kunne kanskje holde 200 sjeler.

Jeg hadde akkurat satt meg da jeg hørte denne stemmen tale til meg: «Du må ikke gå ut denne døra på samme måte som du kom inn.» For meg betydde det at jeg ikke måtte forlate dette lokalet uten å ha fått det svaret jeg trengte. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle kunne gjøre med denne røsten, men dette var andre gangen han hadde talt helt klart inn i min ånd. Jeg ble veldig urolig og glemte helt tid og sted.

Møtet gikk sin gang uten at jeg egentlig visste hva jeg skulle gjøre. Da det led mot slutten av møtet, ble jeg ganske desperat. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle forholde meg til denne røsten, men jeg visste at noe måtte gjøres. Til slutt ba jeg en bønn i en slags desperasjon. Den lød slik: Gud, dersom det er du som taler til meg, da gjør det slik at en av disse som sitter på plattformen, kommer ned til meg. Den personen må ikke gå og snakke til andre sjeler, bare til meg. Den må komme ned gjennom midtgangen, stanse ved min benkerekke, skvise seg inn, stille seg foran meg, peke på meg og si, Du, du må bli frelst i kveld!»

Dette hørtes ganske usannsynlig ut, men denne røsten var jo også helt spesiell. Jeg tenkte at dersom dette kunne skje, da var det i alle fall sikkert at det måtte være en Gud til stede, og som hadde omsorg for en stakkar som meg. Jeg passet på at mine lepper ikke beveget seg, slik at noen kunne finne ut hva det var jeg gjorde. Etter denne stille bønnen tittet jeg opp mot plattformen, litt spent på hva som ville skje.

Jeg hadde akkurat satt meg da jeg hørte denne stemmen tale til meg: Du må ikke gå ut denne døra på samme måte som du kom inn

Det gikk bare noen få sekunder, så reiste en person seg oppe på plattformen, gikk ned i midtgangen, stanset ved min benkerekke, presset seg inn mot plassen der jeg satt, stanset rett foran meg, pekte på meg og sa: «Du, du må bli frelst i kveld.» Jeg var helt lamslått. Ikke hadde jeg tenkt at Gud kunne være så nøyaktig, og så rask i sitt bønnesvar, for en så liten ubetydelig stakkar som meg. Jeg reiste meg opp, gikk frem til alteret og overgav meg til den Herre Jesus Kristus. Jeg hadde fått svar på alle de spørsmål jeg hadde stilt opp til da. Hva kunne jeg annet enn å overgi meg i Herrens hender? Dersom jeg ikke hadde tatt denne beslutning på dette tidspunktet, så hadde jeg vært ulydig mot den veiledning som Herren hadde gitt. Jeg gikk ut av dette møtet med en annen innstilling enn den jeg hadde da jeg kom inn. Dette ble begynnelsen på en lærdom som skulle få følger gjennom resten av mitt liv.

Jeg kom hjem til mine foreldre og fortalte dem at jeg hadde blitt en kristen. De skjønte ikke hva som hadde hendt meg, og mente at dette ville nok gli over. Jeg skjønte at dette livet ville aldri bli det samme igjen. Jeg kjøpte meg en Bibel og begynte å lese. Der leste jeg historier som jeg også hadde hørt om i kristendomsundervisningen i barneskolen, men da var alt dette som myter å regne. Nå var alt annerledes. Gjennom de månedene som fulgte, ble jeg med på alt som skjedde i regi av Frelsesarmeen. Jeg gikk på gater og streder, jeg sang og vitnet over alt der det bød seg. Jeg solgte Krigsropet, det magasinet som armeen publiserte. Jeg gikk på kaféer og ølrestauranter og vitnet for alle dem som viste noen interesse.

En gang møtte jeg en person. Han kalt seg formann i UFO-foreningen i byen. Han kunne fortelle meg at han hadde lest Bibelen hele syv ganger, men ikke funnet noe som han syntes var verdt å følge eller etterleve. Jeg måtte bare innrømme at jeg enda ikke hadde lest Bibelen helt igjennom, men jeg hadde allerede funnet en masse som var verdt å følge. Når folk sier at Gud er død, så må jeg bare replisere at det kan ikke være riktig, for jeg har endog talt med ham, og Han har åpenbart seg for meg.

Gjennom bibellesingen kom jeg etter hvert til historien om da ånden falt på Pinsefestens dag. Jeg leste om hvordan Jesus hadde bedt disiplene om å bli i byen til de ble fylt med Den Hellige Ånd. Denne Ånds opplevelse gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde nå vært en troende i omtrent seks måneder, og slukte alt det skriften hadde å si til min ånd. Jeg ble overrasket over at disiplene trengte enda mer fra Gud etter å ha vandret med Jesus i over tre år. Jeg spurte meg selv, «Dersom disiplene trengte det, så må da vel også jeg trenge det.» Jeg var ikke sikker på om jeg hadde det som disiplene fikk på Pinsefestens dag. Og resonnementet ble enkelt. Dersom jeg ikke var sikker, så hadde jeg det nok ikke. Jeg ba da til Herren og sa at dette trengte nok jeg også. «Så Herre, fyll meg med Den Hellige Ånd!»

Han hadde lest Bibelen hele syv ganger, men ikke funnet noe som han syntes var verdt å følge eller etterleve

Ikke mange dager etter dette, satt jeg i Frelsesarmeens lokale og spilte kornet i orkesteret. Det var tirsdag den 7. mai 1968. Midt under øvelsen, mens jeg samspilte med de andre, hørte jeg Herrens røst, klart og tydelig, «Pakk instrumentet, gå ned til et annet møte, og du skal bli fylt med Den Hellige Ånd.» Jeg ble helt lamslått. Jeg mistet pusten og klarte ikke å spille mer. Instrumentet falt ned på fanget og jeg ble sittende et lite øyeblikk i åndeløs spenning over det som hadde skjedd. Dirigenten merket at jeg ble så forandret, så han stanset musikkstykket og spurte om det hadde hendt noe galt. Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle svare. Dette med direkte ledelse var så fremmed for både dem og meg at jeg tenkte det var best å være litt diskret. Jeg fortalte dem at noe hadde kommet på, så jeg var nødt til å forlate øvelsen med én gang. De hadde ingen innvendinger mot det, så jeg kunne pakke instrumentet og komme meg av sted.

Musikkøvelsen hadde vart en god stund, så jeg løp ned til det anviste stedet. Da jeg kom inn i møtelokalet, hadde forsamlingen allerede reist seg. De sto i avslutningen av møtet. Jeg fant en plass og ble stående i forventnin. De drev og inviterte mennesker til forbønn. Jeg hadde stått der i bare noen få minutter, så spør møtelederen om det var noen her i kveld som ville bli døpt i den Hellige Ånd. Jeg kjente straks at dette var min anledning, og gjorde til kjenne ved å rekke hånden i været at jeg ønsket Åndens dåp.

De la sine hender på meg, og straks kjente jeg Guds kraft komme ned over meg, og Han fylte meg med den Hellige Ånd

De ba meg komme fram. Møtelederen spurte meg da om jeg var døpt i vann. Det kom litt overraskende på meg. Jeg fortalte at jeg var døpt i kirken som liten baby. De forklarte at det var ikke en dåp i følge skriftens ord. Dåp var full neddykking i vann, og ikke sprinkling eller bare en håndfull vann over hodet. «Står det i Bibelen?» spurte jeg. «Ja,» sa de. «Jeg tror på alt som står i Bibelen,» sa jeg. Jeg sa det slik så de skulle skjønne at jeg ville gjøre alt det som sto i Guds ord. Da de skjønte at de ikke kom lengre i denne saken, gjorde de det klart for meg at de ville be om den Hellige Ånd over mitt liv.

De la sine hender på meg, og straks kjente jeg Guds kraft komme ned over meg, og Han fylte meg med den Hellige Ånd. Jeg var så takknemlig der jeg sto. Tenk, Han hadde talt til meg om dette for mindre enn en halv time siden, og her sto jeg nå og hadde svaret på min dypeste lengsel etter mer av Gud. De som ba for meg var tilsynelatende ikke fornøyd. De fortsatte å be for meg om at jeg måtte få den Hellige Ånd. De visste ikke hva som hadde skjedd der inne. Jeg sto der så lykkelig mens de fortsatte sin bønnekamp. Etter en stund sa de, «Få det ut nå, få det ut.» Jeg skjønte ikke hva de snakket om, for jeg lovpriste Gud i mitt indre, i takknemlighet over det jeg hadde fått. Til slutt sa de til meg, «Kan du ikke i det minste åpne deg og prise Gud?» Vel, jeg tenkte at dersom jeg nå skulle si noe, så visste jeg ikke hva som kom til å skje, for det boblet noe fryktelig der inne. Men en takk til Gud kunne jeg da i alle fall frembringe.

Jeg løftet røsten og begynte å prise Herren. Plutselig kom det som et fossefall ut av mitt indre, og jeg begynte å tale med andre tunger. Da ble det liv i forsamlingen og de ropte ut, «Han har fått det, han har fått det.» Jeg ante egentlig ikke hva de mente, for jeg hadde jo allerede hatt denne opplevelsen en liten stund. Senere lærte jeg å forstå at de mente a man har ikke den Hellige Ånd dersom man ikke har talt med fremmede tunger. Det medfører ikke riktighet. Tunger følger svært ofte med denne type ånds opplevelse, men den er ikke selve tegnet på at man er fylt med den Hellige Ånd. Alle åndelige gaver kan manipuleres og etterlignes. Som Skriften sier, «Det er på fruktene treet skal kjennes.»

De sprang på dør, de hadde aldri hørt tungetale på Frelsesarmeen før

Denne opplevelsen hadde jeg på min nittenårsdag. Det var for meg en mektig manifestasjon, og jeg ble fylt med ærefrykt over at Han talte så direkte og svarte på min bønn på en slik overnaturlig måte. Onsdag kom, og det var vårt ukentlige bønnemøte. Jeg var i fyr og flamme over det som var skjedd dagen før, og kom på dette møtet med stor forventning. Prosedyren på et slikt møte var at alle som møtte frem skulle knele ned ved den stolen vi satt på, og en etter en skulle vi be en bønn etter slik vi følte det. Jeg lå der på kne og kjente at det boblet noe fryktelig der inne. Jo nærmere turen kom til meg, jo varmere ble det. Da det ble min tur til be, kunne jeg ikke styre min glede og begeistring. Jeg brast ut i bønn og lovprisning, og plutselig begynte jeg å tale med andre tunger, på samme måte som dagen før. Jeg hørte et eller annet rabalder rundt meg, men skjønte ikke hva som egentlig skjedde.

Jeg lå der på kne og priste Herren i løste tunger, mens folket rundt meg ble livende redde. De sprang på dør, de hadde aldri hørt tungetale på Frelsesarmeen før. Da jeg kom til meg selv, var flesteparten av de oppmøtte stukket av. Til min forbauselse reiste møtelederen seg og begynte å tyde budskapet til norsk. Det hadde jeg heller aldri hørt før. Alt dette var nytt for meg. Etter møtet kom han bort til meg og sa, «Det du i dag har fått, ta godt vare på det, dette er av Gud.» Han brydde seg ikke om at folket sprang på dør. Dette ville han ha. Han fortalte senere at han i sin ungdom også hadde hatt denne opplevelsen. I de følgende ukene var det mange overraskende opplevelser på Frelsesarmeen. Folk fløy på dør opp til flere ganger, men etter hvert ble de mer vant til det som skjedde, og var ikke lenger så redde. Flere av de yngre vennene begynte også å søke Åndens dåp og gaver, og det ble en livlig periode blant oss.

Det du i dag har fått, ta godt vare på det, dette er av Gud

Da jeg sto der til forbønn for Åndens dåp, ble jeg spurt om jeg var døpt i vann. Jeg hadde svart at jeg var døpt i kirken av presten, og de mente at det ikke var den rette type dåp. Dette funderte jeg på en tid, og begynte å lese alle de historier jeg kunne finne i Bibelen om denne vanndåpen. Jeg fant ut fra skriften at alle de troende i Bibelens dager ble døpt etter at de hadde bekjent sin tro på Gud. «De som trodde ble døpt.» (Apg. 2:38, 8:12, 18:8, 19:5) Etter en slik ransaking av skriften, gikk jeg over til korpslederen i Frelsesarmeen og snakket med ham. Det viste seg at han var en troende som i sin tid hadde kommet ut for de samme spørsmålene i livet.

I den samme perioden som han hadde søkt området rundt de åndelige gaver, så hadde han også grunnet på vanndåpen. Han hadde også kommet til at Skriften lærte om troende dåp, og var selv blitt døpt. Han anbefalte meg å oppsøke Pinsebevegelsen der i byen for å få utført denne handlingen. Jeg dro ned til dem og snakket med forstanderen. Han ville først ikke utføre handlingen fordi jeg ikke søkte medlemsskap i deres organisasjon. Jeg forklarte bare at jeg ikke hadde noen grunn til å bytte forsamling bare fordi jeg ville døpe meg. Min korpsleder var jo også døpt. De gikk til slutt med på å døpe meg den følgende søndagen. Det var på høsten 1968.

Etter dåpen kom jeg tilbake til min egen forsamling. Den følgende søndagen reiste jeg meg og vitnet om det som hadde skjedd siste helg, da jeg ble døpt i vann. Det satt noen eldre offiserer i møtet, og de likte dårlig det jeg hadde vitnet om. Jeg fortalte om den gransking jeg hadde gjort på dette området, og min beslutning om det jeg kalte Bibelsk dåp. Jeg anbefalte alle om å bli med på pinselokalet og få utført den dåpen som alle må få gjort i følge skriften. Det ble for meget for den eldre generasjon av frelsessoldater. Etter møtet tok de for seg korpslederen, og forlangte meg avskjediget fra deres organisasjon.

Neste dag ble jeg innkalt på kontoret. Korpslederen var meget alvorlig og fortalte hvilken beslutning ledelsen hadde tatt. Mitt vitnesbyrd siste kveld var det som fikk begeret til å flyte over. Jeg hadde i deres øyne vært en årsak til uro hele tiden, og nå var det slutt. Han kom med et tilbud som kunne holde meg innen organisasjonen. Dersom jeg aldri mer vitnet om dåpen i vann, så skulle han la nåde gå for rett. Men det var som å sette munnkurv på en okse som tresker. Han fortalte meg at han aldri hadde vitnet offentlig om sin dåp, fordi Frelsesarmeen var nøytral i sin lære om vanndåp. De var på en måte kirkens forlengede arm, og delte deres syn på spedbarns dåp.

Korpslederen fortalte meg, etter jeg hadde fortalt mitt syn på saken, at jeg i alle fall lignet mer på en pinsevenn enn frelsessoldat. Så han anbefalte meg å oppsøke pinsebevegelsen og begynne å gå der. Det var deres endelige beslutning. Følgene av denne avgjørelsen gjorde at jeg måtte forlate Frelsesarmeen. Jeg kunne bare ikke tie om det jeg hadde sett og hørt.

Dersom jeg aldri mer vitnet om dåpen i vann, så skulle han la nåde gå for rett

Jeg vil avrunde mitt vitnesbyrd her med å si at gjennom opplevelser og bibellesing fikk jeg en innføring i praktisk åndelig vandring. Guds Ånd leder oss like mye i dag som Han gjorde det for to tusen år siden. Prøv ikke å utforske Bibelen som et forskningsobjekt. Be heller til Gud om at Han skal tale til deg gjennom den. Det er ikke slik at vi skal prøve å gjenoppleve tilstander som rådet i eldgammel tid. Dersom Gud har en hensikt og en plan med skapelsen, fallet og gjenopprettelsen av fallet, så er vi i dag kontinuerlige brikker i Guds store plan. Det betyr at vi er i Guds plan, og Han vil lede oss og levendegjøre seg for oss i vår tid.

Det er ikke slik at vi vil skjønne alt det Gud har inspirert sine tjenere profetene til å skrive, med en gang. Forståelsen av Guds ord komme etter hvert. Det spørs om man ser på Guds ord som et kjærlighetsbrev eller som et forskningsobjekt. Jo mer man elsker Guds ord, jo bedre lærer man ordet å kjenne. Jeg vil ønske deg velkommen inn i en virkelig verden, med Guds ord som veileder. Det er mange profetiske skrifter i Bibelen som fortsatt står klare for oppfyllelse.

Forståelsen av Guds ord kommer etter hvert

Forståelsen av denne oppfyllelsen kommer ikke ved at vi forsøker å knekke den såkalte koden. Gud vil selv åpenbare fortsettelsen for de som overgir seg til Hans veiledning, og som er villige til å la seg inspirere av Hans veiledende Ånd. Husk, avslutningen kommer, enten vi er med eller mot. Måtte vi alle finnes verdige til å bli med om den positive del av Bibelens oppfyllelse.

0 Kommentarer

Legg til en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

USA