Utviklingen av Kristen musikk I vår tid?

Jeg fikk et spørsmål om hvordan vi kan forstå utviklingen av kristen musikk i vår tid. Musikk har på en måte; vært en stor del av livet mitt. Jeg vokste opp rundt Rock band som The Beatles og The Rolling Stones tilbake på sekstitallet. Jeg var ikke en troende på den tiden. Jeg var også i et musikk orkester, og spilte underholdningsmusikk. Vi var ikke profesjonelle, vi var bare unge mennesker som likte å spille musikk. Selv, da jeg var i verden, jeg tenkte aldri på musikken og dens stil i hovedsak; som en sensuell eller seksuell inspirerende ting. Jeg forstår at musikk også kan angi en modus i ens emosjonelle tankegang og logikk.

Du kan spille trist musikk under en melankolsk sinnstilstand, og til andre tider kan du spille glad musikk under en mer frydefull sinnstilstand. Men selv i åndelige innstillinger det er forskjellige moduser av langsomme eller raske musikkstiler. Salmenes bok i Bibelen er uttrykt i ulike hastighet eller bevegelser. Noen Salmer er mer av det oppbyggende slaget, og andre Salmer er triste, og vitner om press og konflikter.

Vi leser i Bibelen hvordan David danset av all makt, den gang de bar Guds Ark inn i Jerusalem. Hans egen kone hatet ham for hans emosjonelle følelser, som så dumt ut i øynene hennes. På stranden, etter at Israel hadde gått over Rødehavet, sang Miriam; Moses søster en ny sang og danset rundt med de andre glade israelittene.

Jeg la merke til i vår egen gruppe av troende venner i 1994, at det ble skrevet nye sanger, som vitnet om den modusen og spenningen som pågikk blant oss. Jeg inspirerte folk til å holde oppe det gode arbeidet, og i å skrive sanger som omfattet den vekkelse som var, og fremdeles er i vår midte.

Forskjellige land og kulturer har skapt forskjellige stilarter av musikk gjennom årene. Afrikansk musikk har hatt en beat til det, som er forskjellig fra de europeiske og amerikanske rytmer «. I Afrika hadde de i utgangspunktet for det meste trommer, og de sang uten andre instrumenter. Deres stemmer var, og er unike. Den afrikanske stilen med trommer og annen enklere type slagverk i deres musikkbildet, er ganske særpreget og egenartet.

Da jeg kom til Filippinene, fikk jeg stort sett et lite kultursjokk. Deres Gospel musikk var veldig høy, gjennom kraftige forsterkeranlegg. Tempoet var også ganske hurtig. Rytmen på Filippinene gikk ofte i ren calypsostil, og de brukte også mye av det jeg vil kalle den moderne «Hillsong» stilen. Men jeg har aldri tenkt på den type musikk som sensuell eller seksuell orientert.

Rock musikk har jo et budskap, og mye av det handler om brutte relasjoner, narkotika, og hjerteknuste historier om elendighet. Mye av det er også politisk orientert, det handler om korrupsjon og tragiske kriger. Vi har heavy metal som jeg ser på som en protest mot alt og alle, og nå har vi fått rapp musikken, som i utgangspunktet ikke er bygget og basert rundt en melodi, men heller i en fortelingsstil. Det er en slags tekst dialog på en rytmisk måte.

Når vi setter oss ned for å undersøke og bedømme disse ting, vil vi sannsynligvis alle bedømme dem ved de tradisjonelle tankene til hva musikk er; som vi vokste opp med. For å kunne bedømme det basert på sannheten, og faktiske vise det i åndelig dømmekraft, ville det bare kunne skje ved inspirasjon av den Hellige Ånd. Ikke mange mennesker velger å ta det fra det ståstedet. Hvis jeg hadde vokst opp i 1750, og hørt på den evangeliske musikken fra 1930-1960, ville jeg sannsynligvis ha fortalt alle, at denne moderne Gospel musikken var av djevelen. Noen ganger så vil takten i musikken kunne hindrer lytteren å fange budskapet i sangen. Hans ører er altfor mye fanget opp med frustrasjon over styrken på anlegget, på stilen, eller hastigheten på melodien. Jeg har fanget meg selv i samme frustrasjon til tider. Men når du undersøker hele sangen, var det faktisk en god sang. Noen ganger trenger en sang å bli hørt mer enn en gang, før vi kan bedømme den.

Det var en norsk forkynner tilbake i 1955 – 1970, som har skrevet mer enn 200 Gospel sanger. Han skrev noen kontroversielle sanger tilbake på den tid som fikk flere kristne menigheter til å sette ned et forbud mot dem. De likte ikke disse sang-tekster som han skrev. Musikken han brukte var melodier fra kjente sanger som de populære musikerne brukte; like etter andre verdenskrig. I dag synger de alle på disse sangene. Forkynneren er nå gått hjem til Herren, og knapt noen kritiserer disse sangene lenger.

Du tror kanskje at jeg forsvarer Rock Music, men det gjør jeg ikke. Rock Musikk har blitt et uttrykk, og en protest mot anstendighet og en renere livsstil. Tilbake på slutten av sekstitallet begynte de å utvikle Rock Konserter som «Woodstock», der narkotika og alkohol, sex og pervers livsstil; ble introdusert mere som en norm, heller enn et unntak. De brukte musikken som en attraksjon å trekke mengder av mennesker inn i en pervers livsstil. Men fortsatt er det sikkert hundrevis av disse lyttere, som aldri lar seg selv bli dratt inn i den fellen som stilarten og livsstilen innbyr til.

Hvis vi bare ser på musikalske delen av bildet, og ensidig fordømmer takten i musikken, så vil nok all beat og rytme snart bli sett på som et syndig spill, og våre hender vil bli bundet, og vår ånd vil ende i en nervøs tilstand. Ikke la verden stjele vår glede og styrke. La vår glede stråle frem med jubel og vår takt være med både trommer og cymbaler. La trompetene blåse fanfarer i glede over Guds godhet. Han er verdt all vår pris.

Vi kommer ikke til å begynne å synge: «She loves you; yeah, yeah, yeah». Likhet med Beatles, eller «I can’t get no satisfaction» som Rolling Stones. Deres budskap er fra en annen verden. Deres sanger har et annet budskap. Men våre sanger har også et spesielt budskap. Jeg hørte en sang på Filippinene «Jeg er en venn av Gud». En annen sang går som dette. «Ja Herre, ja Herre, ja, ja, Herre.» De er et sant uttrykk for fryd og glede. Hvis noen spurte meg om disse sangene var Rock and roll, vil jeg si NEI. Men de er raskere sanger, og vil trolig ikke passe stilen av de sanger vi hørte tilbake i 1950 – 1960. Hvis musikken og sangene våre absolutt har behov for å passe stilen på femtitallet, hvorfor ikke da bringe det tilbake til 1750. Det er også sterke åndelige sanger tilbake fra disse tider. Jeg legger merke til at musikerne i vår moderne tid, har satt nye melodier til disse eldre tekstene. Noen av disse sangene er blitt fornyet og brukt meget; på grunn av de nyere melodier og komposisjonsmetoder. Vi har fått flere nye musikkinstrumenter i våre dager, og vi har teknikker og lydutstyr som kan heve en sang til nye dimensjoner.

I vår menighet, under møtets gang, har jeg noen ganger sakt til meg selv at, jeg ønsker at de bare kunne synge den sangen om igjen og igjen. Ånden beveger seg så vakkert i vårt ettermøte. Noen ganger er det en rask sang, andre ganger er det en langsom versjon. Det må være en harmonisk versjon mellom situasjonen, teksten og melodien. Da er det ikke et spørsmål om Rap, Rock, Rumba, Ragtime, Foxtrot, Tango, Vals, Shuffle, Bebop, Calypso, eller noen annen rytme. Det viktigste vil være: Jeg tilber min Herre med musikken min, med sangen min, med teksten min, med livet mitt. Er jeg i stand til å bygge opp noen i herren, med min uttrykksform, med min stil og med mitt eksempel?

Jeg forstår at det er en lunken tendens; som sniker seg inn i denne Laodikeas menighetsstid. Mange mennesker er redde for denne verdens innflytelse på den troende. Denne innflytelsen har pågått i flere tiår nå. William Branham advarte om dette hele sitt åndelige liv før han døde i 1965, og han følte at kirken hadde gitt etter for en verdsligere livsstil allerede den gang. Jeg kom til Herren i 1967, og fra da til nå, har jeg sett mye forandring av standarder siden da.

Nå er vi i 2017, og fortsatt kaller Herren oss til et hellig liv; atskilt fra synd og skam. Vi kommer ikke til å måtte se tilbake til 1950, for å finne rette type hengivenhet til Herren. Vi blir nødt til å se fremover og ta utfordringen her og nå. Å være hellig er å bli satt til side, tatt ut fra denne verden, og la Herren åpenbare sitt nærvær i våre hjerter, og lede oss i den riktige åndelig retningen. La oss be om at vi kan være en attraksjon for dem som fortsatt skal bli kalt av Ham. Og spørsmålet må bli, kan han bruke oss til det oppdraget. Må vår fremferd, vår musikk, vår samtale, og vår åpenbaring trekke den neste sjel inn i Guds favn!

USA