Det er torsdag i Manila. Vårt første møte i Marikina er over. Våre venner har stor forventning til møtene, og allerede nå er det noen som sier, hvorfor bare tre dager? Vel det eneste jeg kan si er at vi får se på alle dager som søndager. Det er jo egentlig helgen som har de store møtedagene, og de fleste ser frem mot helgen da man skal komme sammen. For meg er det jo umulig å se for meg bare søndagene som møtedager. Når vi reiser slik vi gjør, blir alle dager på en måte en søndag.

Hver dag er viktig, og gir oss en mulighet til å nå flere mennesker siden det er sju dager i uken. Så jeg nevnte for de som spurte meg på denne måten, at nå blir både onsdag torsdag og fredag en søndag, så la oss bruke disse dagene sammen så godt som over hodet mulig.

Nå blir både onsdag torsdag og fredag en søndag, så la oss bruke disse dagene sammen så godt som over hodet mulig

I går kveld tok jeg en oversikt over alle de mulighetene Herren har gitt menneskeheten. Fra Edens have til i dag, har Herren tilbudt og invitert til å vandre med Ham. Han har lagt til rette alle muligheter til å ha samfunn i Hans nærhet. Det vi har gjort med disse mulighetene, er egentlig å forkludre alle ting; slik at Han har måtte omskifte, avslutte, og påbegynt nye dispensasjoner hele tiden. Når vi til slutt har ødelagt alle muligheter for en fortsettelse av tingenes tilstand er Herren nødt til å avslutte epoken. Ellers ville det ikke bli igjen en eneste sjel til å vandre i noe positivt samfunn med Ham.

Fra Edens hage til i dag har Herren tilbudt og invitert til å vandre med Ham

Menneskeheten har hele tiden en tendens til å havne i et anarki, en sykelig holdning til selv å være verdens midtpunkt. Vi har også en særegen holdning som sier, «at dersom ikke jeg får det, så skal ingen ha det. På denne måten lager vi en destruktiv vei hvor bare vi selv har retten til begynnelsen eller enden. Tiden vi selv lever i ser også slik ut. Først benekter vi en tilstedeværelse av Gud. Dersom folk på en måte anerkjenner Guds eksistens, bruker de det til å rakke ned på Hans såkalte dårlige evne til å beskytte menneskeheten mot ondskap, kriger og ulykker.

Svært få mennesker ser ut til å skjønne at dette livets tilværelse fremdeles er en kortvarig del av det som vi senere skal oppleve, nemlig en evig tilstand i samfunn med vår skaper. Om så mennesket lever i noen få måneder eller til de blir 100 år, så blir de vurdert etter den troskap og holdning de har hatt i den tid de fikk leve her på jord.

Hvorfor kom jeg ut av mors liv når jeg bare skulle oppleve møye og sorg, og ende mine dager i skam. Eller i Jobs bok. 3:11. Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født, utånde straks jeg kom frem fra mors liv

En av profetene sa en gang, da han hadde vært igjennom så meget av menneskelig ondskap og herskesyke ledere, Å at jeg aldri hadde kommet ut av mors liv. (Jeremia 20:18). Hvorfor kom jeg ut av mors liv når jeg bare skulle oppleve møye og sorg, og ende mine dager i skam. Eller i Jobs bok. 3:11. Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født, utånde straks jeg kom frem fra mors liv. På denne måten kan vi alle reflektere over den skjebne som kunne komme over oss.

Disse Guds menn hadde en bedre forståelse over livets alvor, og kom alltid tilbake til utgangspunktet for tilværelsen her på jord. Naken kom jeg fra mors liv, naken vender jeg tilbake. Herren gav, og Herren tok, Herrens navn være lovet (Job. 1:21). Noen mennesker hadde kanskje hatt bedre av å dø tidlig. Da hadde de ikke kunnet påføre menneskeheten så mange lidelser.

Jeg er dog glad for at det er Gud som bestemmer et menneskets liv, begynnelse og ende. Så får vi som lever en anledning til å bevise for Gud at den hensikt Han hadde med oss fikk sitt beste utkomme. Vi får i alle fall muligheten til å vise vårt sanne ansikt. La oss fortsette å minne hverandre om den muligheten vi har fått, å være sanne redskap i den tid vi lever.

Gud velsigne dere alle.