Kronglete veier og herlig lovprisning

Fredag dro vi ut til en venneflokk som vi også besøkte i fjor. Det var en av de mest kronglete smale stiene man kan tenke seg å kjøre på. Men dette er hverdagen hos disse vennene. I fjor hadde de mistet sitt forsamlingslokale på grunn av interne stridigheter, men det stanset dem ikke den gangen. De reiste opp noen stolper, strakk en presenning over stolpene som et tak, og der hadde vi møte. Jeg husker at alle kom frem til forbønn den gangen. De ville ha sikkerhet om den Hellige Ånds dåp i sine liv.
I går, da vi kom frem til samme sted, sto det nå et ferdigbygd lokale, enn skjønt i enkle former, så hadde de nå tak over hodet. Det var veldig greit, for under møtet begynte det å regne, og her sto vi under tak og kunne uhindret fortsette vår lovprisning. Kjøkkenet var fortsatt ute i det fri, så kokkene som holdt på å lage i stand mat mellom møtene, satt fortsatt der i regnet, uhindret og tilbredte det som skulle serveres etterpå. Det ble servert kjøtt av ukjent slag, kokt i saus, med bananmos, ris og en slags poteter og gresskar, og det vare rikelig til alle som ville ha. Godt var det også.
Etter maten ble det møte igjen. Det ble en heldags opplevelse. Lovprisningen var på topp og emnet vi forkynte ble mottatt med entusiasme og takksigelse. Etter siste møtet kom alle frem til forbønn igjen, for forskjellige behov. Det var fra den eldste til den aller minste. Når barn ned til to år gamle går frem på eget initiativ, er det ikke bare litt rørende. De som ikke kunne gå enda ble båret frem av sine foreldre. Også foreldrene til den jenta som døde sist søndag, som jeg fortalte om, var fremme til forbønn.
Jeg husker vi tok noen bilder av møtene i fjor da vi var her, og dem fant vi fram fra albumet og viste vennene. Jeg husker vi var innom pastorens hjem og vi hadde en bønnestund der. Det er et av de enkleste hjemmene man kan tenke seg. Bro. Leo fortalte at det var der han brukte og overnatte når han var på møtene. Vi dro innom pastorens hjem igjen og hadde en ny bønnestund, før vi startet returen tilbake til Mytiana. Det ble en annen bil denne dagen og de lokale sjåførene suser av gårde på de smale stiene som om de skulle ha all verdens plass. Mørket falt på, før vi begynte returen, da møtene strakk dagen ut.
Det er givende å stå der, under Guds veldige tak (universet) og vite at Han ser våre motiver, og en dag skal han løfte oss opp i sitt vidunderlige rike og tilby oss evig liv, og et underfullt samfunn med alle de vennene som han har gitt oss her i denne verden. Det blir litt av en dag. Gud velsigne dere alle. Stå på, det kommer til å bli verdt alt ditt strev og møye her på jord. Lønnen blir ubeskrivelig.

0 Kommentarer

Legg til en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

USA