Vi er tilbake i Kampala etter noen utrolige flotte dager i den østlige delen av Uganda, mot grensen til Kenya. Fredag dro vi til en venneflokk i Busa. En forkynner og Pastor (Bro. Watergate) som vi lærte og kjenne under stevnet i Zimbabwe, hadde et sterkt ønske om å få oss over til hans menighet. Vi sløyfet da det møtet vi skulle ha hatt i Kampala, og Bro. Bolahs tok oss med ut dit. Det ble en givende stund sammen med disse vennene. I går gikk turen til en annen by langs den samme ruten, på veien tilbake til Kampala. Jeg tror den hette Mutumba, eller noe slikt. Disse navnene lager skikkelig krøll på tungen, og det blir stadig flere navn og forholde seg til. Vi kom frem til en venneflok og en Pastor (Bro. Charles) som Herren har velsignet på mange vis. Disse vennene hadde innstendig bedt Bro. Bolahs om å dele litt på oss, slik at de også kunne få noen møter med oss.

Denne venneflokken hadde et større lokale og det var fyllt til randen, kanskje ca 300 sjeler. Mottakeligheten var enorm og jeg følte at vennene formelig trakk ordene ut a v meg. Vi hadde to møter der. Det siste møte ble så ladet at jeg glemte helt å ta det opp på den lille MP3 spilleren som jeg har med meg. Jeg har prøvd å være konstant til å ta opp møtene, men noen ganger blir det umulig å være både forklynner, tekniker, og alt det andre på en gang. Det viktigste dog er nå å få levert det man har fått av Herren til de som er til stede, så får vi andre ta tingene litt etter som det legger seg til rette.

Til å være sammen med en venneflokk for første gang, er mottakeligheten enorm. Det er en uvbeskrivelig følelse å kjenne et slikt drag fra forsamlingen. Jeg husker fra Bro. Branhams møter, han fortalte at han lengtet tilbake til disse Afrikanske forsamlingene, da de hadde en slik enkel tillit til Herrens ord, og ubeskrivelige kraftige gjerninger skjedde på det kontinentet. Tilstanden har ikke forandret seg noe særlig og man blir på en måte sugd inn i en atmosfære av lengsel til å skue Gud og være i samfunn med Ham. Etter møtestunden kommer de fleste bort for å hilse på; om bare for å få vist et blikk av vennlighet og takknemlighet for at vi så verdien i å komme til denne plassen.

Kommentarene til det som blir forkynt er overvettes, men som jeg sier og tenker, så er det ikke bare hva man sier om tingene som teller mest, det blir hva man gjør med ansvaret som følger etter; dersom man forstår det som blir sagt. Under disse møtene hadde det kommet flere forkynnere og Pastorer fra andre plasser, og de viste også en stor iver og takknemlighet over forkynnelsen.

Når man sitter og skriver og beretter på denne måten, så føler man nesten at andre skulle ha beskrevet situasjonen. Jeg står der og ser dette bildet med de øine Herren har gitt meg. Jeg er ikke ute etter selvsros på noen måte , for da har vi jo allerede fått vår lønn. Men dersom noen rapporter skal lages, så blir de nødt til å filtreres gjennom den som skriver dem. Så får dere luke bort det som dere føler ikke passer. Men som også Paulus sa noen ganger, «Jeg mener meg også å være åndelig.» På slike reiser oppdager jeg i alle fall en ting. Vi får hele tiden stadig flere forbedere. Venner sender meldinger og skriver at de ber for osss hele tiden. Denne bønneskaren vokser for hver eneste dag. Det er vel noe av den flotteste tilbakemeldingen vi kan få.

Grace blir hele tiden lagt frem som et eksempel på trofasthet til tjenesten. Hun er ganske stille av seg, som dere vet, men livet taler mye sterkere en vår ord. Så hun blir nevnt flere ganger i møtene og hele forsamlingen jubler og klapper i hendene. Når jeg ser ned i forsmlingen så er hun en lys flekk der i den ellers så mørkhudede vennegruppen.

Det går nå mot slutten av oppholdet her i Kampala. Idag blir det først formiddagsmøte, og så skal vi til den nasjonale radiostasjonen her i byen og tale til hele Ugandas befolkning. Bro. Bolahs har 30 minutter på nasjonal radio på søndagene, og han ville jeg skulle tale til folket i dag. Så det blir en utfordring igjen. Jeg gjorde faktisk det samme i fjor da vi var her. Så dere får huske oss fortsatt i bønn. Det trenger vi mere enn noe.

Gud velsigne dere alle.

Rolf