Vitnesbyrdet til Storm og Monsen

I dag vil jeg dedikere et vitnesbyrd om to kristne menn som var et levende eksempel på hvordan man skal lyde Gud i alle ting, uansett omstendighetene. Historien skjedde tidlig på 1900-tallet, og de to mennene er Mr. Storm og Mr. Monsen.

DEN BLlNDE OG LAMME EVANGELISTENS HELBREDELSE FORAN et publikum på 2500 mennesker i Stavanger.

Hvis folk tror at miraklenes tid er forbi, er det i stor grad feil. Gud utfører dem hver dag foran våre øynene, men folk tror ikke det, og derfor ser de det ikke. «Om du kan tro, så skal du se,» er den guddommelige lov i Guds rike.

Jeg skal gi deg en kort beskrivelse av denne mannens helbredelse som jeg hørte fra hans egen munn her i Drammen, søndag kveld, 8. august for et publikum på ca 1000 sjeler.

For tolv år siden arbeidet Monsen i feiervesenet i byen Skien. En dag han falt ned fra taket av et hus og ned på et fortau (ca 60 fot), og brøt ryggsøylen på to steder. Han ble plukket opp bevisstløs og fraktet til sykehus. Her lå han lenge bevisstløs, i forferdelige lidelser. Han ble oppfulgt av de aller beste legene, men de kunne ikke gjøre mye for ham. Hans lidelser var så intens at i et helt år måtte han bli ivaretatt av en lege tre ganger om dagen.

Ikke lenge etter fallet, da han lå på sykehuset ble han helt lam i venstre side, og til høyre fra livet og ned til føttene, og også blind. Hans mor var på besøk hos ham på selve dagen at han mistet synet. Hun spurte ham om det, og han torde ikke fortelle henne, men senere slo samvittigheten ham så han måtte ringe og fortelle den triste nyheten til henne, og be henne om å tilgi ham for ikke å fortelle henne sannheten. Han hadde blitt omvendt kort tid før hans fall.

Flere år gikk med store lidelser, som han prøvde å lette ved å ta morfin. Men en dag våknet han til det forferdelige faktum at han holdt på å bli en avhengig morphin missbruker. Han ba Gud om å befri ham fra det, og Herren gjorde det, og siden den dagen han aldri har rørt den medisinen.

I løpet av denne tiden hadde han blitt flyttet fra Skien til Stavanger by, og levde der. Her han ble kjent med en ung mann ved navn Storm, som var herlig frelst. Han var sønn av en høy offiser i hæren, og når Gud frelste ham hadde hans familie ikke mer bruk for ham. Men Gud hadde bruk for ham i hans tjeneste – priset være Herren. Gud la det på hjertet til disse to mennene at de skulle begynne en misjon og forkynne evangeliet på gatene, og hvor Gud måtte åpne en dør for dem. Men husk, de var begge fattige, og en var blind og lam og måtte bæres og pleies nesten som en baby. Men de ba til Gud, og Han hjalp dem. Ære være Hans Navn!

De måtte ha en vogn som Monsen kunne ligge på. Så Storm laget en skisse av en, og de fikk det gjort, og Gud ga penger. Det var en lett vogn med en baldakin, og Storm var hesten som trakk den rundt om med sin dyrebare last i seks år. På denne måten dro disse to mennene omkring på gatene i Stavanger og andre byer i landet, i sykehus, fengsler, private hus, kirker og haller, og forkynte og sang evangeliet om Guds evige nåde og den strålende frelse ved troen på hans Sønn Jesus – Messias. Å, for et opptog for denne verden! Å, for et syn for biskoper, predikanter og kirke-folk! Oh, hva dårskap og hvilken latter! Ja, og hvilken himmelsk visdom og kraftig nåde, som fullendes i svakhet gjennom lidelse og fattigdom. Ære være Gud i all evighet! «Halleluja! var alltid Monsen-Storms kamprop.

«Ære være Gud i all evighet! Halleluja!» var alltid Monsen-Storms kamprop

Etter en stund Gud la det på deres hjerter at de skulle begynne en natt misjon for falne (hjemløse) menn og kvinner. De hadde ingenting å begynne med; med unntak av bønn og tro på Guds løfter. Men de ba, og Gud gav dem snart et fint hus. Nå har de flere bygninger som ligger på en liten øy i nærheten av der de startet dette arbeidet for drukkenbolter i Stavanger, og de har plasser for 25 sjeler. På fem år har det gått gjennom deres misjon over 5000 mennesker som har fått mat, klær og en seng gjennom Guds nåde og den kjærlige godhet og arbeidskraft disse to menn viste. En av dem har vært lam og nesten helt blind i tolv år. Ser du, kjære leser, hvordan Gud har valgt det som er svakt i denne verden for å forvirre den mektige? Ære være Hans Navn!

Men nå kommer vi til Monsens helbredelse. I januar måned i år la Gud på deres hjerter til å gå ut på landet noen kilometer fra Stavanger for å holde noen møter. De hadde blitt invitert av folk på et bestemt sted.

Storm bar Monsen ut og plassert ham i vogna og dro ham til stasjonen. Da de kom på toget kom Guds ånd over dem, og de hadde en svært herlig stund på vei dit. De sang og ba og vitnet. Gud velsignet også deres møter til oppbyggelse for de hellige og frelse sjeler. På deres retur til Stavanger, fikk Monsen store sjelelige smerter, men det var mere en nød for å frelse sjeler i Stavanger. Ånden talte til ham og sa: «Når du kommer hjem så sett opp et stort møte og tal om disse temaene:» Er Jesus Guds Sønn? ‘Er kristendommen sant? »

Da de kom hjem la de saken inn for Herren i bønn, og ble overbevist om at det var fra Gud; slik at de kunngjorde i avisene at et møte ville bli holdt i håndverkeren (Arbeider-samfundet), som de ofte hadde benyttet vederlagsfritt. På søndag ettermiddag, 17 januar, fortsatte de å vente på Gud. Alle prester og kristne mennesker ble invitert, og alle Rasjonalister og fritenkere og sosialister også. Dagen kom, og hallen var fylt til sitt ytterste kapasitet, da det var minst 2500 mennesker til stede.

På søndag morgen var Monsen så svak at han ikke kunne løfte et glass vann med sin høyre hånd og hans venstre hadde vært lam i tolv år. Hans lammelse var blitt verre og verre. Han kunne se et svakt lys med det ene øyet, men det andre var helt blindt. På alle disse årene som han og Storm hadde jobbet sammen, hadde han ikke en gang vært i stand til å se sin brors ansikt. Men nå var dagen kommet for at han skulle se denne unge mannen som ofret seg slik for ham, og hadde tatt vare på ham som et lite barn.

Da han kom på plattformen lå han i vogna som vanlig. Da han talte begynte han å skjelve i sjelenød, og kaldsvettet. Han hadde ingen tanker om at Gud skulle helbrede ham. Selv om både han og mange kristne hadde bedt for hans helbredelse, hadde han ikke den fjerneste anelse om at Gud ville helbrede ham den dagen. Hans eneste byrde var å bevise for folk at Jesus var Guds Sønn, og at kristendommen var sant.

Et mirakel!

Etter å ha sunget en salme og bedt, talte han til folket i en time, deretter ble han så svak og utmattet at han måtte stoppe. En forferdelig, høytidelig stillhet hadde falt over forsamlingen. Ånden fylte hallen med Guds herlighet. Storm, hans følgesvenn, ble liggende på plattformen ved siden av vogna og bad. Monsen selv svettet, helt utmattet. Samtidig følte han et sjokk gå gjennom kroppen fra topp til tå. Han lå en stund til, da det plutselig falt over ham en mektig strøm av himmelsk kraft, som gikk i gjennom hodet hans og ned hele kroppen.

Ettersom denne strømmen gikk gjennom ham, ble hans ledd og bein sprukken, og han trodde han ville bli brutt i stykker. Plutselig lyste et lys om ham, og en stemme sa: «Ludvig, reis deg og gå!» Han løftet sin høyre hånd mot hodet, og dermed traff han de brillene han hadde på seg, slik at de falt til bakken, han så seg rundt, og for første gang så han sin bror Storm. Da begynte han å innse at Gud hadde helbredet ham, og han reiste seg, klappet i hendene og ropte: «Jeg er helbredet! Jeg er helbredet! Jeg kan se og gå «og tråkket ned på gulvet gikk bort til en stol og satte seg, mens han klappet i hendene og ropte:»! Hallelujah, all ære til Jesus »

Han reiste seg, klappet i hendene og ropte: «Jeg er helbredet! Jeg er helbredet! Jeg kan se og gå!»

Mens dette foregikk på plattformen, ble folk i salen sterkt opphisset. Noen besvimte, andre gråt og ropte av glede, og lovpriste Gud; andre snakket og bannet, og sa: «. Dette er bare humbug og en spiritualistiske seanse » Monsen og Storm gråt av glede og priste Gud, som hadde på denne måten; for et slikt publikum igjen gitt bevis på at Jesus er hans Sønn, og at kristendommen er den sanne religion. Noen av hans gamle venner i salen samlet seg om ham på plattformen, og de gråt og priste Herren sammen.

Etter en stund var gått, sendte de bud på en bil der Monsen og Storm ble kjørt til deres hjem, mens en stor mengde av mennesker var samlet på gaten. Da de passerte gjennom gatene, ropte folk og viftet med sine hatter. Monsen,den lamme og blinde evangelist, hadde gått foran dem alle som et levende vitnesbyrd om Guds nåde og kraft i Jesus Kristus. Men det var en elegant kledd person som kastet en stein etter dem da de kjørte bort. Han representerte mobben som korsfestet vår Herre og Frelser, og en slik mob er den samme til alle tider og på alle steder.

Mye har vært skrevet i avisene om denne moderne mirakel helbredelsen. Leger, predikanter, troende og vantro har snakket om det, diskuterte det om og om igjen, og undret seg over det en liten stund, og så for bare å glemme det.

Monsen-Storm reiser og forkynner et strålende evangelium om frelse og helbredelse, ved troen på Guds Lam. De har vært i mange byer i Danmark, Sverige og Norge. Monsen leser nå sin Bibel uten briller, han går uten støtter, han er helbredet, og snakker ofte tre ganger på en søndag for et stort antall publikum. Er det noe rart at publikum samles for å høre ham? Er det rart at folk vil høre og se disse to mennene som Gud har gjort så mye for gjennom fattigdom, lidelse og en strålende forkynnelse til de falne, og til slutt gjennom denne fantastiske helbredelsen til anskuelse for så mange mennesker? Vi som hørte hans livshistorie, søndag kveld, 8. august vil aldri glemme det. Det var den mektigste opplevelsen vi har vært med om i sitt slag, full av overbevisende sannhet, levert av et levende vitnesbyrd om kraften i Jesus, for et fullpakket publikum som ble holdt troll-bundet i en og en halv time. Gud fikk all ære, og vi gikk bort lykkelig, i tro på at bare Jesus, er mektig til å frelse. Halleluja!

Disse to evangelistene er i dag i Christiania holder evangeliske møter. Alle som ønsker ytterligere kunnskap om brødrene kan skrive til Pastor TB Barratt, hvis navn er universelt kjent blant pinsevennene. De har talt i hans menighet i Christiania, og han kjenner dem godt.

«Hva våre øyne har sett og våre hender har følt; at vi forkynner dere at dere skal tro.»

 

Din bror i Jesus,

ANTON Taranger

Pastor, Baptist Church,
Drammen, Norge.
27 august 1915.
[Skrevet for «tro» på anmodning fra Percy Bristow, Leith, Skottland, misjonær til Kina, som nylig har besøkt byen vår på vei til misjonsmarken, i selskap med kone og baby. Gud velsigne dem!]
Fra: Confidence, vol. VIII, nr 11, November 1915 pag. 213, 214, Sunderland, England

0 Kommentarer

Legg til en kommentar

USA