Aamund Nysæther

Min opplevelse og vitnesbyrd

Jeg er født i Bergen, men familien min flyttet mye i mine ungdomsår. Innen jeg var fjorten år hadde jeg bodde både i Bergen, Oslo, Færøyene og Eikelandsosen utenfor Bergen. Mye flytting gjorde sitt til at jeg ofte følte meg fremmed og annerledes på de ulike plassene vi bodde. Jeg vokste nok opp som ungdommer flest og festet, drakk, hadde mine pop idoler og dro på konserter med vennene mine. I en forholdsvis bekymringsløs tilværelse kjente jeg imidlertid fra tid til annet på en følelse av tomhet og meningsløshet.

Moren min var kristen og ga meg tidlig en Bibel. Det overrasket meg litt at jeg kjente fred de gangene jeg åpnet Bibelen for å lese, skjønt jeg forsto lite av det jeg leste. Da jeg startet på ungdomsskolen begynte jeg å tenke på om ikke også jeg skulle bli en kristen, men da det ikke var noe aktivt kristent miljø i bygden jeg bodde i slo jeg denne tanken i fra meg. Jeg tenkte at jeg ville trenge en menighet å gå i dersom jeg skulle kunne leve et kristent liv som ungdom.

Da jeg som syttenåring ved en tilfeldighet kom over den menigheten jeg nå tilhører i Verdal ble jeg veldig positivt overrasket over å finne en større menighet med et aktivt ungdomsmiljø. Lengselen etter å leve for Gud lyste ut av disse ungdommene og appellerte til meg som en plass der det gikk an å leve et kristent liv i fellesskap med andre kristne.

Vinteren 1995 gikk jeg til rådgiveren på den videregående skolen jeg gikk i på vestlandet og fortalte at jeg nå hadde bestemt meg for å fullføre videregående skole i Nord-Trøndelag, nærmere bestemt Verdal. Ettersom lov om videregående opplæring ikke tillater søkere fra andre fylker (Hordaland) å søke ordinær videregående opplæring i et annet fylke, ga rådgiveren meg en kalddusj når hun informerte meg om dette. Skulle ikke håpet mitt om å kunne flytte til et sted med et kristent fellesskap bli virkelighet allikevel?

Da opplevde jeg det som jeg ikke kan omtale som noe annet enn en sjelsettende opplevelse. En opplevelse som for all ettertid har gitt meg en sterk visshet om Guds eksistens og hans omsorg for oss mennesker. Mens jeg satt ansikt til ansikt med rådgiveren hørte jeg en klar indre stemme som talte til mitt indre øre på en måte som jeg ikke helt kan forklare. Det var ikke noe annet enn Guds kjærlige stemme som sa: «prøv meg, og se om jeg ikke vil hjelpe deg». Det var ikke bare kunnskapen som kom ut av stemmen, men den varme atmosfæren som fulgte røsten som rørte meg sterkt.

Det var ikke noe annet enn Guds kjærlige stemme som sa: «prøv meg, og se om jeg ikke vil hjelpe deg»

Jeg forklarte rådgiveren at jeg uansett ønsket å sette skoleplassen i Nord-Trøndelag som førsteønske på søknadsskjemaet mitt og så fikk vi se hva som skjedde. Jeg delte ikke det som nettopp hadde skjedd med rådgiveren, men husker jeg forlot kontoret med en spenning over hva som senere ville skje med skoleplassen. Dersom dette hadde vært Guds stemme måtte disse brikkene falle på plass.

Da jeg på sommeren mottok svar fra inntaksnemnda at jeg var kommet inn på førsteønsket mitt i Nord-Trøndelag klarte jeg ikke annet enn å dele dette med rådgiveren på skolen min. Hun var svært overrasket over det uvanlige vedtaket om skoleplass.

Jeg flyttet til Verdal og har nå levd som en aktiv kristen i over 20 år. Jeg har erfart mange opp- og nedturer der Gud ikke har talt til meg hverken om det ene eller andre. Mitt vitnesbyrd er ikke at Gud over en lav sko vil kommunisere med oss kristne, men fra tid til annen når behovet er størst vil Gud tale til oss. Vi vil gjenkjenne hans røst og glede oss stort over den nåden det er at universets skaper bøyer sitt øre ned til oss som bare er støv og vil vise oss slik omsorg.

0 Kommentarer

Legg til en kommentar

USA