Jeg satt og tenkte på Guds vidunderlige måte å gjøre tingene på. For en tid tilbake så tok jeg en gjennomgang av hendelser som leder til forståelsen av Mark.11:23. Be om hva du vil, og du skal få det. Så kom jeg på en fortelling hvor Bro. Branham hadde reflektert over de samme tingene. Jeg syntes dette var så bra at jeg gjengir det her. Det er tatt ut av en av bøkene som Owen Joergensen har hentet ut av William Branhams liv og opplevelser.
BE OM HVA DU VIL, OG DU SKAL FÅ DET.
Mens han satt der og så farmerne arbeidet, tenkte han på det skriftsted, som han i de to siste årene ofte hadde gått og tenkt på. Det var der Jesus sa; Mark 11:23 ”Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! – og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje.”
Dette skriftstedet hadde forundret ham. Hvorfor ordla Jesus seg på denne måten. Han sa jo ikke: Dersom Jeg sier til dette fjell, flytt deg.. Det var jo ikke engang en bønn involvert i dette. Hvordan kunne det sies slik? Bill undret på om dette var et isolert løfte som Jesus hadde gitt til disiplene før forsoningen.
Så langt som Bill tenkte, så ble alle løftene forløst og aktive på grunn av forsoningen som Jesus utløste på korset. Og de ble på denne måten aktivisert da han gav den Hellige Ånd på pinsefestens dag. Derfor tenkte han. Dersom jeg blir spurt om Mark 11:23, så vil jeg bare si at Jesus gav disiplene denne kraften før forsoningen, akkurat som profetene ble gitt spesiell kraft før forsoningen hadde skjedd.
Men oppe i tretoppen over ham, var det en røst som sa; ”Tror du det var profetene som talte når de forutsa fremtiden? Har du ikke akkurat stått og sagt at profetene var så salvet av den Hellige Ånd, at det var ikke dem som talte, men det var Gud som talte gjennom dem??
Bill tenkte, Ja Herre, det er sant..
Røsten fortsatte: ”Det var inkludert i forsoningen også. Dersom et menneske noen gang overgav seg så helt til Gud, at Gud kunne bruke hans røst, da er det ikke mennesket som taler lengre. Det er Gud som bruker ham. Hvordan er det du ser disse visjonene under disse bønnekøene? Tror du det er din egen visdom som forteller disse menneskene deres historier, og hva som vil skje med dem fremover? Tror du det er din visdom som gir deg innsikt når du prediker (forkynner)? Hva tror du det er som skjer når en Kristen taler i ukjente tunger og en annen tyder det??
”Jo det skjønner jeg,” sa Bill høyt. Innhyllet i forsoningen ved Jesu Kristi blod, så er det mulig for en person å bli så helt overgitt til Ånden at det ikke lengre er mennesket som taler, ”det er Gud”. Men hvordan forklarer det Mark.11:23?
”Dette skriftstedet er sant, like som alle andre skriftsteder er sanne. Dersom du er salvet av den Hellige Ånd å si det, så vil hva enn du er salvet til å si, skje.” Plutselig kjente Bill noe komme over ham som en veldig kraft. Han kom seg på bena, redd, og sa; ”hvem sa det?” Hans øyne gransket området rundt seg. Hvem er det jeg taler til?? Det var ingen der. Den eneste lyden han hørte var duren fra innhøstings maskinene som farmerne arbeidet på, og raslingen fra dødt løv som vinden blåste i. ”Herre er dette deg? Vanligvis så ser jeg et lys når du taler til meg, men nå ser jeg ikke noe lys.”
Røsten talte igjen, nå veldig nære. Han hørte den bedre enn han hørte maskinene ute på åkeren. Stemmen kommanderte… ”Si hva du vil og det vil bli gitt deg.” Jeg ville ikke være fanatisk. Jeg tenkte, hva er det som skjer? Er det i ferd med å gå rundt for meg? Jeg ønsker ikke å havne på dypt vann, uten å ha belegg for hva som skjer. Han bet seg i fingere til det gjorde ondt. ”Vel, jeg sover ikke, så det kan ikke være noen drøm. Det ser ikke ut som noen visjon heller. Vanligvis når salvelsen kommer så kraftig, så følger det en visjon.”
Hele legemet kjentes numment. Han begynte å gå rundt i en sirkel, strakte ut armene. Så kjentes en mektig salvelse som ble øst over ham. Så kom stemmen igjen. ” Si hva du vil, og det skal bli gitt deg.” Skjelvende spurte Bill, ”Herre, er dette forandringen i min tjeneste, det du har sagt ville komme en dag? Har dette noe å gjøre med det lille huset i teltet som du viste meg i en visjon for flere år siden?
Stemmen sa, jeg vil stadfeste de ting jeg vil gjøre..:. ”Si hva du vil, og det skal bli gitt deg.
”Det er da ingen syke personer her, hva skal jeg da be om??” sa Bill. Stemmen svarte: Er du ikke på jakt, og trenger ekorn, akkurat som Abraham en dag trengte en vær??
Jo det var sant, jeg kunne jo få et helt budskap av dett….. Tungen stoppet og han tenkte. Herre dersom jeg gjør noe galt så, Herre, vær så snill å tilgi meg.. men jeg må finne ut om dette er virkelig. Er dette deg eller ei..
”I dag skal jeg skyte tre røde ekorn.” Fra hvilken retning skal de komme? Bill tok et dypt drag. Vel jeg har gått så langt så jeg kan like godt fullføre det. Jeg skal plukke ut en umulig plass. Han så seg rundt og ca. 50 meter unna så han et tre med døde visne grener. Det sto der i kanten av tykningen av skogen, ikke så langt unna hvor farmerne drev og arbeidet. Han visste at han ikke ville finne noe ekorn på et slikt sted. Han pekte på et spesielt sted der og sa. ”Et ekorn skal stå der på enden av denne nakne grenen.” Da han senket hånden etter å ha pekt på stedet, der satt ekornet og så på ham. Bill reiste rifla, lente seg mot det treet han sto ved, la an, og skjøt. Ekornet falt. Bill gikk bort til det døde ekornet og så på det. Han hadde skutt det rett gjennom øyet. Det var det han vanligvis gjorde.
Han tok det opp det kjentes varmt. Han puttet det døde dyret i sekken mens han tenkte, visjoner blør ikke. Jeg vet at dette er et virkelig ekorn. Kanskje var dette rent tilfeldig. Så sa han. ”Herre dersom dette var deg, så la det skje igjen, så ikke djevelen bare vil si at dette var rene tilfeldigheter.”
Så kjente han igjen denne salvelsen komme over ham. Han så seg rundt etter an annen umulig plass der det normalt ikke ville være et ekorn. 50 meter unna sto det et locust tre med giftig eføy slyngende rundt stammen. Ekorn holder seg trygt unna slike eføy. Bill pekte på en spesiell gren på dette treet og sa.: ” Det skal sitte et ekorn rett der på denne grenen.” Han senket fingeren, og der satt ekornet. Bill gned seg i øynene og så igjen. Jo det var der fremdeles. Han hevet rifla og skjøt. Ekornet falt i bakken med et dunk. Han gikk over til stedet, plukket opp ekornet og la det i sekken sin.
Så sa han. ”Herre dette var deg.” Han var lykkelig. ”Nå tror jeg, jeg forstår hva Mark. 11:23 betyr. Takk Herre for stadfestelsen av ditt ord. Jeg kan nesten ikke vente til jeg får fortalt de andre om dette.” Så begynte han å gå tilbake mot veien for å møte de andre.
Plutselig kom stemmen tilbake igjen. ”Du sa tre ekorn.” Bill stoppet, det var sant. Han så seg rundt etter et annet sted hvor han kunne plassere dette dyret. Han sa: Denne gang skal jeg gjøre det virkelig vanskelig. Ved enden av skogbrynet sto det en gammel stubbe, bleket av solen og tidens tann. Det var en enslig gren som stakk frem av den. Da sa Bill. ”Det skal komme et ekorn ut av buskasset. Det skal løpe ned til denne stubben og sette seg på denne grenen og se utover mot farmerne.”
Intet skjedde. Han ventet i ti minutter, fremdeles intet ekorn. Det begynte å nærme seg 10:30. Han reiste seg og strakte på armene. Han sa; ”Far ved to eller tre vitner skal enhver sak stå fast. Jeg har to vitnesbyrd her i sekken min. Jeg er tilfreds. Takk Herre for disse to ekornene, men nå må jeg komme meg tilbake til mine brødre.” Han tok sekken og la den over skuldrene å begynte og gå i retning av veien. Da kom røsten igjen.
”Men du har allerede talt ordet” Stemmen minnet ham om hans egne ord. ”Skriften sier at dersom du ikke tviler i ditt hjerte men tror at det du sier skal skje, så vil det skje. Tviler du???”
Bill gikk tilbake, Herre jeg tviler ikke på ditt ord. I det samme øyeblikket kom et ekorn ut av buskasset og løp ned mot kornåkeren. Den klatret opp på den gamle stubben og satte seg ytterst på den enslige grenen. Der satt den og så utover mot området som farmerne arbeidet. Bill hevet rifla igjen, det smalt og ekornet falt i bakken. Da han puttet det tredje dyret ned i sekken kjente han en stemme hviske mot seg. Husk at skogen er full av ekorn nå, dette er bare tilfeldigheter. Da sa Bill. ”Satan, vi skal nå se på det.” Han gikk tilbake til der hvor han før hadde sittet, og ventet i lange tider. Han ventet til han bare måtte komme seg tilbake for å møte sinne venner. På den tiden hørte eller så han ingen tegn til et eneste ekorn.
Utdrag av boken:
Supernatural
The life of William Branham
Book five. Page. 183 – 186.
BE OM HVA DU VIL, OG DU SKAL FÅ DET.
På fredag den 6 November, sent på ettermiddagen kom han til et kjent området i skogene i Kentucky. Han hadde valgt å kalle dette stedet ”The sportsmans Hollow” Tidligere da han hadde vært der hadde han en gang sett 16 ekorn sitte i samme tre. Da hadde han skutt den kvoten som var tillatt, og latt resten få leve. Det var slik en skikkelig sportsmann og jeger burde gjøre. Han sto der over denne gropen og studerte lenge området under seg etter tegn på bevegelser, men så ingen slike tegn. Det var like tomt for ekorn i denne gropen som det hadde vært i resten av skogen denne dagen. Siden han sto stille, og det var ganske kaldt, begynte han å fryse. Den kalde luften rev i både nese, ører, og kinn. Både fingrer og tær begynte å kjenne det. Han bestemte seg for å avslutte jakten for denne dagen, og heller prøve igjen neste dag. Han snudde seg for å gå, og hadde bare tatt et par steg, så hørte han en dyp stemme, som en purrelyd fra en løve.
Stemmen sa: ”Hvor mange ekorn ønsker du i dag?” Bill rubbet sine kinn og myste ut i luften. Charlie, en av brødrene som var med på denne jakten hadde tidligere fått tre ekorn, og hadde lovet Bill å få dem. Seks ekorn ville jo ha blitt et passende måltid for familien tenkte han, så dersom han kunne ha fått tre til…. Plutselig kom en overnaturlig salvelse over ham med en slik kraft, at han måtte lene seg mot et tre for ikke å falle over ende. Den samme stemmen talte til ham med autoritet og sa: ”Si hva du vil, ikke tvil, og du skal få hva enn du ber om.” Bill sa da; ”Jeg skal ha mine tre ekorn.” ”Hvor skal de komme fra?” Jo, en skal komme fra Vest, en fra Sør, og en fra Nord.”
Han studerte området og etter noen få minutter så han noe bevege seg på den andre siden av gropen. Han løftet rifla og kikket gjennom kikkerten og der, ca 90 meter unna kunne han se et grått ekorn stå der. Det var litt vel langt unna, for han hadde siktet inn rifla på ca. 50 meters skuddhold. Men han løftet rifla litt høyre for å kompensere for distansen, og da han trakk av ramlet ekornet dødt om. Vel det var den første tenkte han, og vendte seg i sørlig retning, som var den retningen han hadde bedt om for nr. 2. Han satt der en stund og så solen begynne å gå ned over horisonten. Han tenkte; vel visselig, det må jo skje siden jeg talte disse ting under salvelsen. Dersom det var den Hellige Ånd som talte til meg, da må det skje akkurat slik det ble gitt meg. Etter ca. 15 minutter fikk han se et ekorn som beveget seg ved foten av et tre i retning sør fra der han satt. Det var ca. 50 meter unna så det var et lett mål. Han traff ekornet rett i øyet. Like etter at lyden fra skuddet hadde stilnet, kom et annet ekorn fra samme retning nedover bakken og stoppet rett foran ham ca. 40 meter unna, oppe på en tømmerstokk. Der har vi det tredje ekornet tenkte Bill, siktet og trakk av, men bommet. Ekornet rykket til og sprang ned til andre siden av samme stokken, stoppet opp og så seg nervøst omkring. Bill tenkte at han sikkert hadde vært litt skjelven på grunn av det kalde været. Og siktet igjen. Denne gangen lente han seg mot et tre for å få ro. Han prøvde igjen. Denne gangen suste kulen noen få tommer over hodet på dyret. Han så splintene fra treffområdet på et tre bakenfor. Ekornet sprang ca. 3 meter og stoppet igjen.
Bill tenkte at han hadde sikkert kommet bort i siktet med noe, slik at det hadde kommet ut av stilling. Han la en ny kule i magasinet og siktet inn rolig og nøye, til han hadde krysset i kikkerten rett der det skulle være. Men det tredje skuddet rotet opp en masse løv like foran dyret. Han hadde bommet igjen. Han hadde skutt 114 ekorn denne sesongen og bommet bare fem ganger, men denne gang hadde han bommet tre ganger på rad. Hvordan kunne det skje. Da var det at han husket at det tredje dyret skulle komme fra Nord. Gud ville ikke tillate ham å ta livet av dette lille ekornet, for det hadde kommet fra Sørvest.
Da vente han seg mot retning Nord og ventet i ca. 15 minutter. Ingen ting skjedde og nå begynte det virkelig å mørkne. Ca kl 16.00 bestemte han seg for å gå og plukke opp de ekornene han hadde skutt, så det ikke skulle bli for mørkt til å finne dem. Da han kom tilbake til utgangspunktet tenkte han at det var for mørkt til å fortsette med jakten mere denne dagen. Men før han hadde gått mange skrittene, hørte han denne dype røsten tale til seg igjen. ”Gå tilbake å hent ditt tredje ekorn. Du har allerede sagt at det ville skje.”
Bill vendte om igjen og gikk tilbake til stedet. Han sa; ”Jeg vil ikke tvile noe på det du har sagt. Da fikk han se det tredje dyret komme mot ham fra Nord. Det sprang opp i en trestamme ca. 60 meter fra ham. Men nå var det så mørkt at det var vanskelig å kunne se noen ting. Han brukte kikkertsiktet men kunne ikke finne det. Til sist fikk han øye på en mørk klump der oppe i treet og bestemte seg for å ta en sjanse. Etter skuddet hørte han at noe ramlet ned langs treets stamme og falt i bakken. Det raslet i løvet og et øyeblikk senere så han et ekorn klatre opp stammen av et annet tre like bortenfor. Bill tenkte at dette måtte være det samme ekornet, som han hadde bommet på. Han siktet seg inn på en mørk klump der oppe i treet, tok seg god tid og fyrte så av. Ekornet falt rett i bakken med et dunk.
Bare for å være sikker så gikk Bill bort til det første treet mot Nord der han først hadde skutt mot dyret, og til sin overraskelse, der på bakken, lå det tredje ekornet hvor han først hadde skutt det. Det var da herlig tenkte han. Jeg ba om tre ekorn og har nå fått fire. Herren gav et godt stoppet rystet mål i fanget. Men da han gikk bort til det fjerde ekornet, så var det ikke der. Det var da rart, tenkte han. ”Jeg vet jeg traff det siste dyret.” Han søkte over alt i det tørre løvet, men kunne ikke finne det. Da merket han seg et lite hull i bakken like ved trestammen. Han kunne ikke få hånden ned i hullet, det var for lite. Han prøvde å grave for å få hullet større. Han følte noe der nede men kunne ikke få det frem. ”Vel, ekornet er sikkert der, tenkte han, men det er umulig å få det frem i kveld. Jeg får heller komme tilbake i morgen og hente det.” Han dekket til åpningen med en sten. Så gikk han tilbake til bilen og de andre vennene. De var imponert over at han hadde kommet tilbake med tre ekorn. Ingen av de andre hadde skutt noe den dagen. De ble enda mere imponert over omstendighetene da han fortalte om grunnen til resultatet.
Den kvelden før de gikk til sengs, ledet broder Tony dem i bønn og sa; ”Herre la bro Branham finne dette ekornet i hullet, så vi kan vite at han forteller sannheten. Det kom som et sjokk på Bill. Tony var diakon i hans menighet. Da Tonys kone var døende, og oppgitt av legene, hadde Bill bedt, og Herren hadde mirakuløst helbredet henne. Hvordan kunne Tony tvile på ham?
Lørdagen startet like kald og hustrig som de andre dagene hadde vært. Ved frokostbordet sa Tony. ”Vel vi har i alle fall et ekorn i dag, ikke sant bro. Bill?” Bill måtte forsikre ham om at han kun hadde bedt om tre ekorn, og at det fjerde hadde ingen ting med den salvelsen å gjøre. ”Vel, det vil da være der i alle fall,” sa han.
Vi skulle reise hjem til Jeffersonville ved 12 tiden så Bill gikk gjennom skogen i ca. to timer for å se etter flere ekorn å jakte på. Til slutt gav han opp. Nå hadde han bare nok tid til å få sjekket denne gropen, på vei tilbake til de andre. Som han nærmet seg gropen hørte han en stemme si til seg, ”Hva nå om du ikke finner dette ekornet, da vil denne diakonen tro at du har løyet? ”Plutselig kom en kraftig salvelse over ham igjen og en annen stemme sa: ” Selv om det ikke er noe ekorn der nå, så si at du vil finne det og det skal bli slik.” Bill sa; ”Herre, Markus 11:23 er ditt ord, så jeg tar deg på ditt ord. JEG SKAL FINNE DETTE EKORNET.”
Han nådde dette treet, tok bort stenen fra det hullet han hadde tildekket, og gjorde det enda større med jaktkniven sin. Da han hadde fått det stort nok og fikk hånden nedi, drog han frem en klump av røtter. Det var ikke noe ekorn der inne. Her var han, like før han skulle møte brødrene, uten ekornet. Han søkte igjen i det døde løvet rundt omkring men fant ingenting. Men så kom det over ham. ”Jeg sa jo dette under den samme salvelsen som brakte meg de andre tre dyrene. Det fjerde ekornet må være her ett eller annet sted.”
Da sa røsten: ”Se etter under den barken der borte.” Bill rortet bort en del bark, men kunne ikke se noe spesielt. Det var bare løv der. Men så fikk han se noen grå hår som stakk frem mellom løvbladene. Han begynte å grave litt dypere og der fant han sitt fjerde ekorn. Dersom han tellet de tre ekornene han hadde fått i Indiana sammen med disse fire dyrene her i Kentucky så ble det syv til sammen, det er jo Guds fullkomne tall.
Utdrag av boken:
Supernatural
The life of William Branham
Book five. Page. 187– 191.
BE OM HVA DU VIL, OG DU SKAL FÅ DET.
Onsdag den 11. November 1959 kjørte Bro. Branham og noen andre brødre ut til George og Murle Wright. De skulle ut dit for å skaffe vin til brødsbrytelsen i menigheten. Bro. Wright laget vin fra de druene han selv hadde fostret frem på farmen sin. Bill syntes det var fint å bruke vin laget fra venner som var fylt med den Hellige Ånd. Som vanlig ble de invitert å bli til lunch. Bill hadde ikke hjerte å si nei. De hadde en datter Edith. Hun var 37 år og hadde levd mesteparten av sitt liv i rullestol. Hun hadde vært lam siden hun var en baby. Ironisk nok var det på grunn av Ediths lidelser at Bill hadde møtt denne familien. Tilbake i Oktober 1935 hadde Bill holdt en serie vekkelsesmøter i Branham Tabernaklet. Georg Wright hadde hørt om disse møtene, og tok dermed sin forkrøplede datter med til møtene for å bli bedt for. Edith hadde lidd meget i store smerter, i mange år.
Den første gangen Bill ba for henne ble hun ikke helbredet for sin lamme tilstand, men smertene hadde forlatt henne og de kom aldri tilbake igjen. Bill var svært takknemlig for denne Guds nåde, men det plaget ham at hun ikke var blitt helt utfridd fra sin lamme tilstand. Han hadde jo sett så mange andre mennesker utfridd og helbredet, som hadde større og verre plager enn henne. I disse årene han hadde kjent familien, hadde han brukt mange timer i faste og bønn for å kunne få en visjon om Ediths helbredelse. Men det var ingen måter man kunne tvinge frem visjoner på. Alt han kunne gjøre var å be, for han visste at Gud var suveren, og Hans store vilje og hensikt lå som regel godt skjult, utenfor den fattige menneskelige evne til å forstå Guds plan.
De brukte litt av tiden der ute til å jakte hare. Etterpå da Bill drev å rensket det resultatet han hadde fått, hørte han lyden av en traktor som kom nedover veien mot gården. Det var Hattie Mosier og hennes to sønner som kom på besøk. Hun bodde et par kilometer unna. Hun var datter av George Wright, (og søster til Edith.) Hun hadde hørt at Bill var på besøk, og satte alt annet til side for å delta i selskapet. Bill var glad for at søster Hattie hadde kommet. Han hadde en 20 dollar seddel i lommen som søster Hattie hadde donert til menigheten. Det var penger til byggekassen for lokalet. Bill visste hvor fattig hun var, så han hadde planer om å gi dem tilbake til henne. Han hadde viet henne til Walter Mosier i 1940. Walter døde i 1955 da en traktor hadde veltet over ham. Det etterlot da henne med sine to sønner som hun etter beste evne forsøkte å underholde. Hun jobbet hardt for å få endene til å møtes, men rent økonomisk var det ikke stort hun fikk til. Hun hadde en gang fortalt Bill at hun hadde en inntekt på ca. 200 dollar i året, så han visste at hun trengte disse 20 dollarene selv, mere enn Tabernaklet trengte dem. Han tok hånden ned i lommen etter pengene, da var det han kjente ånden komme. Den Hellige Ånd minnet ham om at Jesus ikke hadde stanset den kvinnen som hadde gitt de to siste skjervene i tempel kisten. Bill lot pengene ligge i lommen. Gud skulle lønne søster Hattie i sin time og på sin egen måte.
Ni mennesker satt rundt lunch bordet i kjøkkenet til bro. Wright. Søster Hattie satt på en stol ved kjøkkenbenken. Klokken var ca. 13.00 Bill gjorde seg ferdig med måltidet, skjøv tallerkenen til side, og begynte å fortelle om de åndelige ting som opptok ham. Noen ville spørre ham om steder fra skriften, og Bill svarte på dem. Mest talte han om sin tjeneste, hvordan det hele begynte og hva det hadde kommet til i dag. Han snakket også om det som var i vente foran dem. Til slutt kom han til det Bibelske området rundt Mark 11:23. og de mirakuløse hendelsene som hadde skjedd i de siste ukene. Han beskrev skapelsen av de røde ekornene i Indiana, og så fortalte han dem om de grå ekornene som ble skapt i Kentucky.
Han så på sine brødre som var med ham. De var alle rutinerte jegere. Han spurte dem om de noen gang hadde sett ekorn i de nevnte trær, slik han hadde fått det av Herren å be om. Ingen av dem hadde sett ekorn i slike trær. ”Ikke jeg heller ” sa Bill. Han hadde jaktet på ekorn siden han var en liten gutt. ”Dette er hva jeg tror det er”, sa Bill. I 1.Mos.22. gav Gud Abraham ordre om å ta med seg sønnen Isak på toppen av Moria berg, og ofre ham der som et brenn offer for Herren. Abraham lød Herren, enda han visste at Gud hadde fortalt ham ved et løfte at Isak skulle bli hans arving. Der på toppen av Moria berget bygget Abraham et sten alter og gjorde seg klar til å ofre sin sønn Isak, da stanset Herren ham og sa: ”Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke sparte din sønn, den eneste du hadde, men gav ham til meg.” Dette dramaet var selvfølgelig en forløper og en type på et større drama, ved at Faderen ofret sin enbårne sønn på Golgata.
”Abraham trengte allikevel fremdeles et offer der oppe på berget. Da han snudde seg rundt fikk han se en Vær, som satt fast i buskene. Det jeg vil spørre om er; Hvor tror du Væren kom fra? Da Abraham lette etter stener for å bygge alteret så var det ikke noen Vær der. Hvordan kunne Væren ha kommet dit så plutselig? Her er hva jeg tror skjedde, sa Bill.” Han svarte på sitt eget spørsmål. ”En av Guds egenskaper (attributter) som er Jehova-jireh, som betyr Herren vil tilveiebringe, trådde i kraft. Abraham trengte et offer så Herren skapte en vær der. Det var ikke noen visjon, den var virkelig. Abraham slaktet den, og blodet rant nedover alteret. Gud er den samme tilveiebringeren i dag. Han prøvde bare å forklare meg betydningen av Mark 11:23. Jeg hadde vanskelig for å forstå dette skriftstedet, så han viste meg hvordan det virket. Først fikk jeg en leksjon i Indiana, og senere der nede i Kentucky. Jeg trengte ekorn, så han skapte ekorn. Dersom han kunne skape en Vær til Abraham, så kunne han alltids skape noen ekorn til meg, for han er jo skaperen av begge.”
Hele ettermiddagen hadde søster Hattie Mosier sittet ved kjøkkenbenken og lyttet stille. Etter at Bill hadde uttalt denne konklusjonen sa Hattie: ”Ja, det er ikke noe annet en sannheten”. Plutselig kom Guds Ånd susende gjennom kjøkkenet. Bill kom seg på bena. Hans ånd ble ladet opp med den samme ånd som han hadde kjent der ute i skogene. Han hørte helt klart den samme stemmen tale igjen. ”Si til søster Hattie at hun kan be om hva hun vill, så skal du tale det til eksistens.” ”Søster Hattie”, sa Bill, ”du har funnet nåde for Herren, fordi du sa de rette ting. Gud ba meg si til deg nå, at du kan be om hva du vil, og han vil gi det til deg.” Søster Hatties hender for opp til ansiktet, mere opprømt enn forvirret, og sa: ”Broder Branham, hva mener du?” ”Himmelens Gud skal vise deg at Mark 11:23, er like virkelig som resten av skriften. Barte be om hva ditt hjerte begjærer, så vil han produsere det for deg rett her og nå.”
Hun kikket seg nervøst rundt. ”Hva skal jeg be om”? Bill kom med noen forslag. ”Du er fattig, be om nok penger til å bygge en større farm, eller å bygge deg et nytt hus. Du kunne be om noe som kunne hjelpe dine foreldre. De er gamle. Be om at de skal bli unge igjen. Hva med din søster Edith? Hun har vært en krøpling i 37 år. Be om hennes helbredelse og hun vil bli frisk. Be Gud om hva du vil, og dersom det ikke skjer rett nå, behøver du aldri å tro meg igjen.”
Hattie merket seg at de to sønnene hennes drev å dyttet hverandre. Det minnet henne om hva hun virkelig trengte. ”Broder Branham” sa hun; ”mitt største ønske i livet er å få se mine to sønner bli frelst”. Uten noen heftelser forkynte bro Bill. ”Søster Hattie ved den Almektige Guds befaling gir jeg frelse til dine to sønner, i den Herre Jesu Kristi navn.”
Da de to guttene hørte navnet Jesus, sprang de bort til moren og kastet seg i hennes armer. De gråt omvendelsens tårer. Søster Hattie ropte så høyt at kuene på båsen kunne høre henne i det fjerne. Søster Hattie følte så godt gjennom uken at det kjentes som hun ikke kjente grunnen under seg. På Søndagen kom de to guttene på møtet og ble døpt i den Herre Jesu Kristi navn.
Bill sto der bak talerstolen og fortalte forsamlingen om de syv gangene Gud hadde skapt ekorn, og det som hadde skjedd på farmen til bro. Wright. Han avsluttet historien med å si. ”Slik at dere kan forstå at det er sannhet jeg taler til dere i dag; Søster Hattie, vil du reise deg. Der er den lille kvinnen som dette miraklet hendte med. Gud gikk utenom de store og betydningsfulle menneskene i denne verden, og lot det i stedet skje med en liten fattig ydmyk kvinne. Grunnen til at Han valgte henne er, fordi Han visste at hun ville be om de rette ting.
Utdrag av boken:
Supernatural
The life of William Branham
Book five. Page. 191– 195.
