Bilde fra Ifugao

Personlig vitnesbyrd ,Rolf Strømmen

VEIEN TIL OMVENDELSE

SSittende på et galleri i Frelsesarmeens lokale i Trondheim, den 1. januar 1967, hørte jeg for første gang en overnaturlig røst; som talte rett inn i mitt hjerte. Jeg hadde blitt invitert til dette møtet av en kamerat. Han skulle innvies til soldat i denne organisasjonen. Jeg hadde kjent denne kameraten i de siste fem årene, da han på den tid flyttet inn i det strøket jeg bodde. Vi hadde ei grei ungdomstid og var ganske mye sammen. Men i en periode ble han borte for meg. Han hadde fått interesser i åndelige baner, noe jeg aldri hadde vurdert særlig alvorlig.

I ungdommen hadde jeg ved er par anledninger vært innom et Kristelig møte, men da; mer av ren nysgjerrighet. Det var flere av kameratene i gata som hadde hørt om livlig aktivitet i en kristelig gruppe kalt Maranata. Det var en knoppskyting, eller et utspring av Pinsebevegelsen her i Norge. Under et av disse møtene ble vi ungdommene oppsøkt av møtets ledere. Vi satt bakerst i salen og de ville ha oss frem til forbønn. En av dem tok tak i meg og drog meg opp til fronten. Der ba de for meg og forkynte meg at jeg nå var blitt en kristen. I min ånd var det intet som vitnet om noen forandring. Dette var nok noe av det nærmeste jeg til da, hadde vært; i en såkalt åndelig aktivitet.

Noen få år før dette, hadde jeg en følelsesladet opplevelse; en gang i barndommen, da jeg gikk på Kino for å se: ”De Ti Bud”. Det var en storfilm, først på sekstitallet, som jeg fikk høre var meget god. Jeg gikk dit flere ganger og fikk en spesiell følelse av storhet over denne historien. Jeg husker at jeg gikk hjem fra filmen alle disse gangene, med en spesiell lengsel. Jeg sa noe slik som dette. ”Gud, om du finnes da gjør meg lik denne mannen; Moses.” Jeg gråt, på veien hjem fra filmen, og var skamfull over tårene. Så, når folk kom gående imot meg på den brua; som jeg måtte gå over for å komme meg hjem, så snudde jeg meg og så utover elven. Jeg ville ikke at noen skulle se mine tårer.

En annen historie fra barndommen fikk jeg høre, da jeg senere hadde vandret med Herren i noen år. Det var fra en nabokvinne, hun var på besøk hos min mor. Da hun så ut gjennom vinduet, fra andre etasje, fikk hun se meg leke i gården. Hun vendte seg til min mor og sa: ”Denne gutten din, som leker der nede i gården, han vil en gang komme til å bli en predikant.” Jeg kunne vel være en liten gutt på ca. 5 – 6 år den gangen.

En annen opplevelse hadde jeg litt senere i ungdommen, jeg kunne vel være 15 – 16 år. Jeg gikk i en av gatene i Trondheim. Det var den gaten hvor de fleste kristelige organisasjoner hadde sin virksomhet. Jeg hørte hornmusikk fra en av bygningene. Siden jeg hadde spilt i hornorkester i flere år, ble jeg litt nysgjerrig og gikk inn for å se på aktiviteten. Der fikk jeg være med på øvelsen, og syntes folket der var greie som lot meg øve sammen med dem. Allikevel førte ikke disse opplevelsene til noen nærmere søking av de åndelige verdier.

Her satt jeg nå igjen, på et lokale, med liten eller ingen greie på hva som rådet mellom himmelen og jorden. Jeg hadde aldri reflektert særlig grundig over meningen med livet. Jeg var allikevel undrende over; hva som fikk min beste venn til å avgi et soldatløfte i Frelsesarmeen. Han gikk frem til botsbenken, bøyde seg, og korpsets ledere la sine hender på ham og begynte å be for ham. Dette var en slags innvielsesseremoni.

Plutselig lød det bak min rygg. ”Det (den åndelige dimensjonen,) som din venn nå går inn i, har du ingen del i.” Jeg ble overrasket over at noen hadde kommet opp på galleriet, bak meg, for jeg satt der helt alene. Jeg snudde meg for å se på ham som talte til meg, men det var ingen der. Jeg frøs formelig fast, der jeg satt. Dette hadde jeg ikke regnet med. Jeg ble redd. Etterpå kom en person og talte med meg, men jeg var så skremt over det jeg nettopp hadde opplevd, at alt jeg tenkte på; var å komme meg bort derfra. Jeg fortalte ikke noen om denne hendelsen på lange tider. Jeg forsto nok heller ikke hva som hadde skjedd der, før senere; i min åndelige vandring.

Jeg gikk med denne røsten rungende i mitt indre i flere måneder. Jeg prøvde å riste den av meg men det gikk ikke. Jeg mener at jeg er ganske ærlig mot mine omgivelser, og ønsker aller minst å lyve for meg selv; om meningen med livet. Senere på høsten samme år, i november, fikk jeg en ny anledning til å gjøre noe med det åndelige vakuumet som jeg følte nå var kommet over livet. Det var et stevne på det samme lokalet. Det skulle vare fra fredag til søndag. Siden jeg enda hadde denne opplevelsen fra januar; friskt i minne, så tenkte jeg at Gud talte sikkert slik; hele tiden under møtene. Derfor sa jeg til Gud: ”Nå går jeg på et slikt møte igjen. Nå får du tale til meg og vise meg hva jeg skal gjøre.»

Jeg kom inn på møtet denne fredag kvelden, og satt der under hele møtet; uten at noe skjedde. Jeg våget meg ikke opp på dette galleriet, det var for farlig. Jeg ventet en røst igjen, som skulle tale til meg, men jeg hørte ingen ting. Jeg gikk fra dette møtet ganske frustrert. Neste dag bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk. Kunne det være at det som hadde forfulgt meg i disse elleve månedene, allikevel ikke var virkelighet. Jeg ankom møtet på lørdag kveld. Jeg hadde for stor respekt for det som hadde skjedd på galleriet, til å gå opp dit. Jeg satte meg godt til rette, midt inne i ei rekke med flere mennesker, ganske lang bak i salen. Lokalet var ikke så stort. Det kunne kanskje holde 200 sjeler. Jeg hadde akkurat satt meg, da jeg igjen hørte denne stemmen tale til meg: ”Du må ikke gå ut denne døra, på samme måte som du kom inn.” For meg betydde det, at jeg ikke måtte forlate dette lokalet uten å ha fått det svaret jeg trengte. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle kunne gjøre med denne røsten, men dette var andre gangen han hadde talt helt klart inn i min ånd. Jeg ble veldig urolig, og glemte helt tid og sted.

Møtet gikk sin gang uten at jeg egentlig visste hva jeg skulle gjøre. Da det led mot slutten av møtet, ble jeg ganske desperat. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle forholde meg til denne røsten, men jeg visste at noe måtte gjøres. Til slutt ba jeg en stille bønn i en slags desperasjon. Den lød slik: ”Gud, dersom det er du som taler til meg, da gjør det slik at en av disse som sitter på plattformen; kommer ned til meg. Den personen må ikke gå og snakke til andre sjeler, bare til meg. Den må komme ned gjennom midtgangen, stanse ved min benkerekke, skvise seg inn, stille seg foran meg, peke på meg, og si: ”Du, du må bli frelst i kveld!” Dette hørtes ganske usannsynlig ut, men denne røsten var jo også helt spesiell. Jeg tenkte at dersom dette kunne skje, da var det i alle fall sikkert at det måtte være en Gud til stede, og som hadde omsorg for en stakkar som meg. Jeg passet på at mine lepper ikke beveget seg, slik at noen kunne finne ut; hva det var jeg gjorde. Etter denne stille bønnen, tittet jeg opp mot plattformen; litt spent på hva som ville skje.

Det gikk bare noen få sekunder eller minutter, så reiste en person seg oppe på plattformen, gikk ned i midtgangen, stanset ved min benkerekke, presset seg inn mot plassen der jeg satt, stanset rett foran meg, pekte på meg og sa: ”Du, du må bli frelst i kveld.” Jeg var helt lamslått. Ikke hadde jeg tenkt at Gud kunne være så nøyaktig, og så rask i sitt bønnesvar; for en så liten ubetydelig stakkar som meg. Jeg reiste meg opp, gikk frem til alteret, og overgav meg til den Herre Jesus Kristus. Jeg hadde fått svar på alle de spørsmål jeg hadde stilt; opp til da. Hva kunne jeg annet enn å overgi meg i Herrens hender? Dersom jeg ikke hadde tatt denne beslutning på dette tidspunket, så hadde jeg vært ulydig mot den veiledning som Herren hadde gitt. Jeg gikk ut av dette møtet med en annen innstilling enn den jeg hadde; da jeg kom inn. Dette ble begynnelsen på en lærdom som skulle få følger gjennom resten av mitt liv.

Jeg kom hjem til mine foreldre og fortalte dem at jeg hadde blitt en Kristen. De skjønte ikke hva som hadde hendt meg, og mente at dette ville nok gli over. Jeg skjønte at dette livet ville aldri bli det samme igjen. Jeg kjøpe meg en Bibel, og begynte å lese. Der leste jeg historier som jeg også hadde hørt om i Kristendomsundervisningen i barneskolen, men da var alt dette som myter å regne. Nå var alt annerledes. Gjennom de månedene som fulgte, ble jeg med på alt som skjedde i regi av Frelsesarmeen. Jeg gikk på gater og streder, jeg sang og vitnet over alt der det bød seg. Jeg solgte ”Krigsropet,” det magasinet som armeen publiserte. Jeg gikk på kafeer og øl restauranter, og vitnet for alle dem som viste noen interesse.

En gang møtte jeg en person. Han kalte seg forman i UFO foreningen i byen. Han kunne fortelle meg at han hadde lest Bibelen hele syv ganger, men ikke funnet noe som han syntes var verdt å følge eller etterleve. Jeg måtte bare innrømme at jeg enda ikke hadde lest Bibelen helt igjennom, men jeg hadde allerede funnet en masse som var verdt å følge. Når folk sier at Gud er død, så må jeg bare replisere at det kan ikke være riktig, for jeg har endog talt med ham; og Han har åpenbart seg for meg.

Gjennom Bibellesingen kom jeg etter hvert til historien om da ånden falt på Pinsefestens dag. Jeg leste om hvordan Jesus hadde bedt disiplene om å bli i byen til de ble fylt med den Hellige Ånd. Denne ånds opplevelse, gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg hadde nå vært en troende i omtrent seks måneder, og slukte alt det skriften hadde å si til min ånd. Jeg ble overrasket over at disiplene trengte enda mer fra Gud, etter å ha vandret med Jesus i over tre år. Jeg spurte meg selv. Dersom disiplene trengte det, så må da vel også jeg trenge det. Jeg var ikke sikker på, om jeg hadde det som disiplene fikk på Pinsefestens dag. Og resonnementet ble enkelt. Dersom jeg ikke var sikker, så hadde jeg det nok ikke. Jeg ba da til Herren og sa, at dette trengte nok jeg også. ”Så Herre, fyll meg med den Hellige Ånd.”

Ikke mange dager etter dette, satt jeg i Frelsesarmeens lokale og spilte kornett i orkesteret. Det var tirsdag den sjuende mai, 1968. Midt under øvelsen, mens jeg samspilte med de andre, hørte jeg Herrens røst; klart og tydelig. ”Pakk instrumentet, gå ned til et annet møte, og du skal bli fylt med den Hellige Ånd.” Jeg ble helt lamslått. Jeg mistet pusten, og klarte ikke å spille mer. Instrumentet falt ned på fanget, og jeg ble sittende et lite øyeblikk i åndeløs spenning over det som hadde skjedd. Dirigenten merket at jeg ble så forandret, så han stanset musikkstykket; og spurte om det hadde hendt noe galt. Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle svare. Dette med direkte ledelse var så fremmed både for dem og meg, at jeg tenkte det var best å være litt diskret. Jeg fortalte dem at noe hadde kommet på, så jeg var nødt å forlate øvelsen med en gang. De hadde ingen innvendinger mot det, så jeg kunne pakke instrumentet og komme meg av sted.

Musikkøvelsen hadde vart en god stund, så jeg løp ned til det anviste stedet. Da jeg kom inn i møtelokalet, hadde forsamlingen allerede reist seg. De sto i avslutningen av møtet. Jeg fant en plass, og ble stående i forventning. De drev og inviterte mennesker til forbønn. Jeg hadde stått der i bare noen få minutter, så spør møtelederen om det var noen her i kveld som ville bli døpt i den Hellige Ånd. Jeg kjente straks at dette var min anledning, og gjorde meg til kjenne ved å rekke hånden i været; at jeg ønsket Åndens dåp. De ba meg komme fram. Møtelederen spurte meg da om jeg var døpt i vann. Det kom litt overraskende på meg. Jeg fortalte at jeg var døpt i Kirken som liten baby. De forklarte at det var ikke en dåp; ifølge skriftens ord. Dåp skulle utføres etter at man var kommet til troen, og ble utført med full neddykking i vann, og ikke sprinkling eller bare en håndfull over hodet. ”Står det i Bibelen?” spurte jeg. ”Ja,” sa de. ”Jeg tror på alt som står i Bibelen,” sa jeg. Jeg sa det slik, så de skulle skjønne at jeg ville gjøre alt det som sto i Guds ord. Da de skjønte at de ikke kom lengre i denne saken, gjorde de det klart for meg at de ville be om den Hellige Ånd over mitt liv.

De la sine hender på meg, og straks kjente jeg Guds kraft komme ned over meg; og Han fylte meg med den Hellige Ånd. Jeg var så takknemlig der jeg sto. Tenk Han hadde talt til meg om dette for mindre enn en halv time siden, og her sto jeg nå og hadde svaret på min dypeste lengsel etter mer av Gud. De som ba for meg var tilsynelatende ikke fornøyd. De fortsatte å be for meg; om at jeg måtte få den Hellige Ånd. De visste ikke hva som hadde skjedd der inne. Jeg sto der så lykkelig, mens de fortsatte sin bønnekamp. Etter en stund sa de, ”få det ut nå, få det ut.” Jeg skjønte ikke hva de snakket om, for jeg lovpriste Gud i mitt indre; i takknemlighet over det jeg hadde fått. Til slutt sa de til meg: ”Kan du ikke i det minste åpne deg og gi pris og ære til Gud?” Vel jeg tenkte at; dersom jeg nå skulle si noe, så visste jeg ikke hva som kom til å skje, for det boblet noe fryktelig der inne. Men en takk til Gud kunne jeg da i alle fall frembringe.

Jeg løftet røsten og begynte å prise Herren. Plutselig kom det som et fossefall ut av mitt indre, og jeg begynte å tale med andre tunger. Da ble det liv i forsamlingen, og de ropte ut, ”Han har fått det, han har fått det.” Jeg ante egentlig ikke hva de mente, for jeg hadde jo allerede hatt denne opplevelsen en liten stund. Senere lærte jeg å forstå at de mente, at man har ikke den Hellige Ånd; dersom man ikke har talt med fremmede tunger. Det medfører ikke riktighet. Tunger følger svært ofte med denne ånds opplevelsen, men den er ikke selve tegnet på at man er fylt med den Hellige Ånd. Alle åndelige gaver kan manipuleres og etterlignes. Som skriften sier, ”Det er på fruktene at treet skal kjennes.”

Denne opplevelsen hadde jeg på min nittenårsdag. Det var for meg en mektig manifestasjon, og jeg ble fylt med ærefrykt over at Han talte så direkte, og svarte på min bønn på en slik overnaturlig måte. Onsdag kom, og det var vårt ukentlige bønnemøte. Jeg var i fyr og flamme over det som var skjedd dagen før, og kom på dette møtet med stor forventning. Prosedyren på et slikt møte var at alle som møtte frem skulle knele ned ved den stolen vi satt på, og en etter en skulle vi be en bønn; etter slik vi følte det. Jeg lå der på kne og kjente at det boblet noe fryktelig der inne. Jo nærmere turen kom til meg, jo varmere ble det. Da det ble min tur til å be kunne jeg ikke styre min glede og begeistring. Jeg brast ut i bønn og lovprisning, og plutselig begynte jeg å tale med andre tunger; på samme måte som dagen før. Jeg hørte et eller annet rabalder rundt meg, men skjønte ikke hva som egentlig skjedde.

Jeg lå der på kne og priste Herren i løste tunger, mens folket rundt meg ble livende redde. De sprang på dør, de hadde aldri hørt tungetale på Frelsesarmeen før. Da jeg kom til meg selv, var flesteparten av de oppmøtte stukket av. Til min forbauselse reiste møtelederen seg og begynte og tyde budskapet til norsk. Det hadde jeg heller aldri hørt før. Alt dette var nytt for meg. Etter møtet kom han bort til meg og sa: ”Rolf, det du i dag har fått, ta godt vare på det, dette er av Gud.” Han brydde seg ikke om at folket sprang på dør. Dette ville han ha. Han fortalte senere; at han i sin ungdom også hadde hatt denne opplevelsen. I de følgende ukene var det mange overraskende opplevelser på Frelsesarmeen. Folk fløy på dør opp til flere ganger. Men etter hvert ble de mer vant til det som skjedde, og var ikke lengre så redde. Flere av de yngre vennene begynte også å søke Åndens dåp og gaver, og det ble en livlig periode blant oss.

Da jeg sto der til forbønn for åndens dåp, ble jeg spurt om jeg var døpt i vann. Jeg hadde svart; at jeg var døpt i kirken av presten, og de mente at det ikke var den rette type dåp. Dette funderte jeg på en tid, og begynte å lese alle de historier jeg kunne finne i Bibelen om denne vanndåpen. Jeg fant ut fra skriften, at alle de troende i Bibelens dager ble døpt etter at de hadde bekjent sin tror på Gud. ”De som trodde ble døpt. (ap.gj.2:38, 8:12, 18:8, 19:5.)

Etter en slik ransaking av skriften, gikk jeg over til korpslederen i Frelsesarmeen og snakket med ham. Det viste seg at han var en troende, som i sin tid hadde kommet ut for de samme spørsmålene i livet. I den samme perioden som han hadde søkt området rundt de åndelige gaver, så hadde han også grunnet på vanndåpen. Han hadde også kommet til at Skriften lærte om troende dåp, og var selv blitt døpt. Han anbefalte meg å oppsøke Pinsebevegelsen der i byen, for å få utført denne handlingen. Jeg dro ned til dem og snakket med forstanderen. Han ville først ikke utføre handlingen; fordi jeg ikke søkte medlemskap i deres organisasjon. Jeg forklarte bare at jeg ikke hadde noen grunn til å bytte forsamling, bare fordi jeg ville døpe meg. Min korpsleder var jo også døpt. De gikk til slutt med på å døpe meg den følgende søndagen. Det var på høsten i 1968.

Etter dåpen kom jeg tilbake til min egen forsamling. Den følgende søndagen reiste jeg meg og vitnet om det som hadde skjedd siste helg, da jeg ble døpt i vann. Det satt noen eldre offiserer i møtet, og de likte dårlig det jeg hadde vitnet om. Jeg fortalte om den gransking jeg hadde gjort på dette området, og min beslutning om det jeg kalte Bibelsk dåp. Jeg anbefalte alle om å bli med på pinselokalet og få utført den dåpen som alle må få gjort; ifølge skriften. Det ble for meget for den eldre generasjon av frelsessoldater. Etter møtet tok de for seg korpslederen, og forlangte meg avskjediget fra deres organisasjon. Neste dag ble jeg ble innkalt på kontoret. Korpslederen var meget alvorlig og fortalte hvilken beslutning ledelsen hadde tatt. Mitt vitnesbyrd siste kveld var det som fikk begeret til å flyte over. Jeg hadde i deres øyne vært et urolig moment hele tiden, og nå var det slutt. Han kom med et tilbud som ville kunne holde meg innen organisasjonen. Dersom jeg aldri mer vitnet om dåpen i vann, så skulle de la nåde gå for rett. Men det var som å sette munnkurv på en okse som tresker. Han fortalte meg at han aldri hadde vitnet offentlig om sin dåp, fordi Frelsesarmeen var nøytral i sin lære om vanndåp. De var på en måte kirkens forlengede arm, og delte deres syn på spebarnsdåpen. Korpslederen fortalte meg, etter jeg hadde fortalt mitt syn på saken, at jeg i alle fall lignet mer på en pinsevenn enn frelsessoldat. Så han anbefalte meg å oppsøke pinsebevegelsen og begynne å gå der. Det var deres endelige beslutning. Følgene av denne avgjørelsen gjorde at jeg måtte forlate frelsesarmeen. Jeg kunne bare ikke tie om det jeg hadde sett og hørt.

VEIEN TIL BIBELSKOLEN I KVINESDAL.
I begynnelsen av året 1970, etter å ha vært i militæret, hvorfra jeg kom hjem i slutten av oktober i 1969, merket jeg at den åndelige tilstanden rundt meg var blitt ganske lunken. Jeg hadde nå begynt å gå i Pinsemenigheten i Trondheim, og merket at det ikke var noen intensitet i miljøet blant de unge vennene. Jeg tenkte at dersom jeg skulle forbli i et slikt miljø så ville min åndelige tilstand kunne kjølne av og bli til bare en vanlig kirkegjenger. Tradisjoner har lett for å bli monotone vaner, uten den brennende iver som man ønsker i sitt liv. Jeg begynte å be om en mer utadvendt holdning og en mere brennende intensivitet i livet. Gjennom samtaler med mine venner fikk jeg høre at det var en Bibelskole i Kvinesdal, som hadde et ettårig kurs med åndelig og praktisk opplæring i utadvendt virksomhet. Jeg tenkte at dette kunne være noe for meg. Det var ganske mange som søkte på denne skolen, så det var ikke så lett å komme inn.

Jeg hadde også opparbeidet meg en del gjeld, gjennom diverse kjøp av ting og tang, så jeg hadde en del forpliktelser jeg ikke kunne løpe fra. Jeg ba til Herren over disse tingene og resonerte på en måte slik. «Herre, jeg ønsker ikke å bli en lunken kristen. Det brenner i meg etter å skjønne meg på skriften og kjenne at du leder meg på denne åndelige veien. Dersom denne skolen kan hjelpe meg til å føres på et riktig spor i det du vil for meg, så vil jeg søke på den, og sette av et år til studium og bønn. Før jeg begynner på denne skolen må jeg være gjeldfri, ha skolepenger; for det kostet ca. kr. 4000,- som var et studiehonorar, og så hadde det vært fint med noen lommepenger til bruk under dette skoleåret. Jeg vil også gi tiende av det jeg tjener slik det står i skriften.» I utgangspunktet så det litt mørkt ut, for jeg hadde ikke stor inntekt eller mye å rutte med.

Skolen skulle starte i Oktober samme året, så jeg hadde mindre enn 10 måneder å gjøre det på. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne skaffe til veie slike penger. Jeg måtte bare legge det i Herrens hender. Jeg jobbet for min far på den tiden, og lønnen var ikke så stor. Det gikk ikke mange dager etter at denne tanken var formet til ord, så kom en drosjeeier bort til meg. Han var en av våre kunder som vi leverte olje til, gjennom min fars firma. Han spurte meg om jeg kunne tenke meg å jobbe litt ekstra, på min fritid. Han hadde en drosje som måtte være i trafikken hele tiden. Han visste at jeg kjente byen ganske godt gjennom oljetransporten, derfor mente han at et slikt drosjeløyve ikke ville være noe problem for meg. Slike sjåfører måtte kjenne byen godt. Jeg ble grepet av tanken på ekstra inntekter. Det ville jo hjelpe meg i mine planer om å gå på denne Bibelskolen. Jeg begynte hos ham kort tid etter, og kjørte om kveldene og i helgene. Jeg gav ham beskjed om at jeg var en flittig møtegjenger, slik at når det var møtetid, så ville jeg ha muligheten til å være til stede på dem. Det hadde han ikke noe imot, bare jeg kunne jobbe for ham.

Litt lengre ut på ettervinteren kom en stasjons eier, (han drev en bensinstasjon for det samme selskapet som vi samarbeidet med i oljebransjen) og spurte meg om jeg kunne tenke meg å jobbe litt for ham. Jeg kunne selv velge tiden hvor jeg hadde anledning til å jobbe for ham. Vi brukte ofte denne stasjonen for å fylle opp drivstoff på våre tankbiler og diverse servicer som var nødvendige. Han visste at jeg kunne litt av hvert om stasjonsarbeidet. Jeg sa meg villig til å hjelpe til når jeg kunne. På sommeren var det ikke like travelt med levering av olje til private husstander, så jeg så for meg en turnus som kunne fungere godt her.

Så her hadde jeg plutselig tre jobber som jeg sjonglerte mellom, og på underlig vis fikk jeg timetabellen til å gå opp uten for mye stress. Jeg var på alle de møter som var satt opp, og drosjen sto mange ganger utenfor lokalet og ventet på meg. Men eieren hadde ingen sure miner av den grunn. Jeg hadde alltid en travel dag, både som taxisjåfør, tankbilsjåfør og stasjonsarbeider. Det gikk ikke så svært lenge så var gjelden betalt, skolepengene var spart opp, og litt lommepenger for personlig bruk var også kommet på kontoen. En måned før skolestart kunne jeg faktisk roe ned tempoet litt. Det hører med til historien at jeg senere fikk melding om at jeg hadde kommet inn på skolen. Da tiden for studiene var inne, sa jeg farvel til disse tre jobbene og begynte reisen til Kvinesdal, eller Sarons Dal som det også populært ble kalt.

HERREN TALTE OM VALGET AV LIVSLEDSAGER.
Den første kvelden jeg trådte inn på skolen ble veldig spesiell. I andre etasje var det en stor salong med sofagrupper og plass til alle elevene. Studentene var allerede kommet på plass, så jeg gikk opp og trådde inn i salongen. Der sto jeg i døråpningen og kikket etter en plass jeg kunne sitte. Jeg skannet over hele gruppen med elever. Plutselig skjedde det noe underlig. Mens jeg sto der, stanset mine øyne på en ung jente som satt der. Lyshåret og med en atmosfære rundt seg som jeg ikke bare kunne passere. Så kom Herrens stemme og talte til meg: «Det er henne som er ment for deg, og du har sett deg rundt.» Det ble en sjokk-tilstand som jeg ikke hadde regnet med. Jeg hadde jo hatt følge med jenter tidligere, men etter at jeg ble en kristen, hadde de satt sine egne regler for hvordan samlivet skulle bli, og Herren var ikke med i dette regnestykket.

Jeg hadde fått en slik forkjærlighet for å studere Bibelen, at når det kom til tanken om familieliv, så ble det satt noen skriftsmessige holdepunkter som gjorde at forholdene ikke ville vare lenge; uten disse normene. Det er mange organisasjoner med forskjellige meninger om skriftens betydning, og det gjør at folk vokser opp i menigheter med mange forskjellige grunnsyn på hva som er akseptabel vandring med Herren. Jeg hadde ingen bakgrunn å bygge på, så det ble en stor hjelp i å få opplevelser med Herren, og en veiledning som kunne føre meg på en sikker vei; gjennom disse mange labyrintene.

Jeg sto da der nesten lamslått og så på denne jenta. Jeg hadde aldri sett henne i mitt liv. Jeg visste ikke noe om hennes sivile stand, men den røsten har aldri tatt feil noen gang. Det viste seg at hun hadde valgt denne Bibelskolen, selv etter å ha mottatt godkjennelse på søknad om å studere i sykepleien. Hun ville noe ekstra med sitt liv. Hun hadde også hatt gutte- bekjentskap. Hun trodde det var nok at de var Kristne, men ingen av dem hadde gitt den roen og inspirasjonen som hun følte hun trengte på den åndelige veien. Hun følte at Gud ville noe mere med hennes liv. Hun var vokst opp i pinse-bevegelsen og hadde vært en troende sjel fra hun var liten. Hun ante jo ingen ting om den opplevelsen jeg hadde der og da, og jeg kunne jo ikke si noe til henne om det heller. Hun ville vel tro jeg var helt tullete.

Det jeg gjorde i de neste ukene; etter skolen hadde begynt, var å følge med på det hun gjorde og det livet hun førte. Skolen skulle ha kjøkken team, noen til å rydde og sette bord, skrelle poteter, osv.: og Grace, som hun hette og jeg ble valgt til å være på det samme teamet. Vi var fire stykker på et slikt team. Det gav oss anledning til å kommunisere allerede fra starten av skoleåret. Jeg merket meg en holdning ved henne som jeg likte bedre og bedre. Det så virkelig ut som dette skulle gå greit. Etter hvert skjønte flere enn meg at vi hadde fått et godt øye til hverandre. Da jeg etter hvert begynte å fortelle om de fremtids visjoner jeg hadde, om å vandre i troen på Herren i ett og alt, vokste det frem en intimitet på det åndelige plan som jeg ikke har hatt med noen andre mennesker før.

Jeg fikk til slutt mot til å fortelle henne hva jeg følte Herren hadde sagt til meg den første kvelden, da jeg kom inn i salongen og fikk sett henne. Hun sa at hun ikke hadde kjent det slik sånn med en gang, men etter at vi hadde vært sammen på skolen en tid så merket hun at tingene stemte mere og mere. Da det nærmet seg juleavslutning; to måneder senere, og en kortere ferie fra skolen, bestemte vi oss for at det skulle bli oss to. Jeg reiste hjem til Trondheim og ordnet opp i ting Herren hadde vist meg; jeg skulle gjøre der hjemme. Etter dette oppholdet, kom jeg tilbake til skolen og fortsatte studiene.

PRØVELSER OG SJALUSI.
Tiden på nyåret 1971 skulle vise seg å bli ganske prøvsomt. Det var noen av studentene som likte dårlig at vi hadde fått et godt øye til hverandre. De gikk til rektor og forlangte at det ikke skulle være noe kjæreste forbindelser på denne skolen. Derfor fikk jeg forbud mot å snakke med Grace alene. Bare når vi var i grupper kunne jeg kommunisere med henne. Det ble jo litt vanskeligere når vi likte hverandre så godt, men fant ut at vi kunne jo skrive brev til hverandre om det som lå vårt hjerte nærmest. Så hver morgen før frokosten byttet vi brev med hverandre uten at noen la merke til det. Det holdt kommunikasjonen ved like, uten at vi hadde vært sammen alene. Da de som var instrumenter til å legge på oss dette forbudet så at vi ikke led noe særlig under disse nye reglene, ble de enda strengere og la beskyldninger om meg som ikke var sanne.

Jeg undret meg på dette at folk ikke kunne glede seg over andres gleder. Jeg fikk et ondt rykte på meg, og han som jeg delte rom med ville ikke lengre være på samme rommet. Det gikk ikke lenge før jeg ble omplassert til andre rom. Til slutt fikk jeg ett bøttekott som jeg skulle bo på. Det så ut som det skulle være en midlertidig plass, til jeg ble utvist fra skolen. Jeg var musikkleder i studentmusikken. Den ble jeg avsatt fra. Jeg var blitt et utskudd i denne leiren. Grace bodde hos en kina misjonær sammen med en annen elev, slik at jeg ikke skulle treffe henne under noen omstendigheter. For oss var det jo ikke så farlig. Dersom det var kjærlighet vi hadde for hverandre så var jo dette bare en prøvelse på om dette kunne holde.

Vi innfant oss med de reglene som ble lagt på oss, men våre motstandere var ikke fornøyde. Jeg gikk stadig kveldsturer og undret meg over de holdninger som jeg var vitne til. Jeg ba til Herren og ville gjerne sette opp et forsvar mot de løgnene som var lagt opp mot meg. Jeg prøvde å tenke ut en plan for å kunne renvaske meg for disse beskyldningene. Jeg visste nok ikke til fulle hva disse beskyldningene gikk ut på engang. Det hele var diffust.

Da var det at Herren kom til meg en kveld jeg var ute og gikk. Han sa: «Dersom du prøver å renvaske deg på menneskelig vis mot disse anklagene, så vil du måtte holde på resten av livet med det. Dersom du i stedet legger disse tingene på meg, så skal jeg ta meg av det.» Disse ordene sank dypt inni meg, og jeg lovte Herren at jeg ikke skulle ta opp kampen mot disse tingene. Etterpå ble jeg spent på hva Herren ville gjøre. En kveld senere, da jeg kom inn, det var midt på natten etter en kveldstur, kom det en annen student springende ned trappen. Hun fortalte at hun ble vekket opp av en røst, da hun hadde sovnet, og Herren fortalte at hun skulle lese et skriftsted i Bibelen. Det var fra Esaias 54:14-17, hvor det står blant annet: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt.» Etterpå sa røsten at hun skulle reise seg og gå bort til vinduet. Da hun gjorde det ble hun oppmerksom på at jeg kom på veien til hovedinngangen, jeg var på vei til rommet mitt. Herren sa. «Du skal gi dette skriftstedet til ham.» Hun skyndte seg og kledde på seg og kom løpende ned trappen. Hun var ganske opprømt da hun fortalte hva som hadde skjedd. Så sa hun til meg. «Nå har du i alle fall en som ber for deg, nå skjønner jeg hva som foregår.» Det var et av de første tegnene jeg fikk på at Herren var i gang med det Han hadde lovt.
En kveld senere kom en av brødrene bort til meg og spurte om jeg kunne bli med bort til denne Kina misjonæren. Jeg fortalte ham at dette huset var forbudt område for meg. Jeg kunne jo risikere å treffe Grace der. Han sa at han hadde noe han ville jeg skulle hjelpe ham å be om, og Kinamisjonæren var også en inderlig bønnesjel. Dessuten var jo han med og ville gå god for mitt nærvær der. Det endte med at jeg ble med bort dit. Da jeg skulle gå inn i huset, snudde jeg meg og fikk se at min hovedmotstander sto og så på at jeg gikk inn i huset. Jeg tenkte mitt da jeg gikk inn, men jeg sa ingenting. Jeg skulle jo bare be til Herren.

Det gikk ikke lang tid etter vi var kommet inn, og vi hadde vår bønnestund, så hører jeg skritt i gangen. Der kom den samme personen. Misjonæren gikk bort til personen og spurte hva det gjaldt. Det var hodepine som var problemet, men så ble mitt navn nevnt. «Er ikke Rolf her også?» Jo da sa Misjonæren, men han er på et annet rom, kom så går vi inn i stuen, sa hun. Der ble det forbønn og tungetale. Min motstander vitnet og sa at hodepinen var forsvunnet. Vel jeg skjønte nok hva hennes hodepine var. Personen hadde tatt med seg et vitne for å ta meg på fersk gjerning i å være sammen med Grace, noe som da ikke hadde skjedd.

Et par dager senere kom dette vitne og spurte meg om jeg kunne svare ærlig på ett spørsmål. «Visste denne personen at du var i dette huset den kvelden?» Vel jeg kunne jo ikke nekte for at jeg så personen beskue meg på vei inn. «Å, sa hun, så det var personens hodepine. Jeg føler meg rett og slett misbrukt.» Men hun sa også at nå hadde jeg en for beder, og hun ville ta dette med innfor Herren. Han som jeg hadde blitt med; for å be hos Kinamisjonæren, skjønte også hva som hadde skjedd, så nå var det plutselig flere som begynte å be over situasjonen.
NÅR HERREN TAR SAKEN.
Det gikk enda en stund, men så en dag, (vi hadde studie over Misjonær feltene rundt om på jordkloden,) skjedde det noe helt spesielt. Plutselig, mens rektor sto og fortalte og viste oss fra et verdenskart om den utadvendte aktiviteten, kom det et veldig vær ned i klasserommet. Det var ikke synlig på noen måte, men det kunne kjennes i hele klasserommet. Alle elevene ble helt stille. Rektor sto med ansiktet mot kartet, men klarte ikke lengre å si noe, så han snudde seg og satte seg med hodet gravd i hendene. Så kom det et budskap i tunger, og etterpå en tydning. Disse tingene avslørte den holdning som hadde vært rådende og den urett som var begått. Den som var opphavet til disse tilstander, ropte ut «Jeg vet dere sikter til meg» og sprang på dør. Det var en alvorlig atmosfære over oss alle, men nå var saken avklaret. Jeg kjente at trykket løsnet i klasserommet, og en etter en kom bort til meg og tok meg i hånden, ba om unnskyldning. Da den ladede stemningen hadde lagt seg, kom Herren igjen til meg og sa: «Nå har jeg ryddet opp i saken. Bruk den ikke mot vedkommende. Tilgi, å gå videre. Dersom du vil rettferdiggjøre deg mot vedkommende så vil tingene bli verre enn de var først.» Hvilken lærdom og ta med seg videre på veien. Akkurat som Herren sa på korset. «Fader, tilgi dem, de vet ikke hva de gjør.» Han gjorde det like inn i døden.

ADVARSELEN TIL MIN BESTE KAMERAT.
Etter denne hendelsen ble tilstanden lettere. Grace og jeg fikk lov å snakke sammen igjen. En gang vi hadde vært på møter i Mandal, fikk jeg se min beste kamerat vandre gatelangs i denne byen. Jeg ropte på han, og han kom over til oss og han begynte å prate om en ny epoke i livet. Vi gikk inn på en kafe og satte oss. Det var så rart å se ham i denne tilstanden. Det siste jeg visste om ham; etter han hadde flyttet fra Trondheim, var at han hadde tatt seg en jobb i Bergen; innen frisørfaget. Han var blitt forlovet med en kvinne fra Narvik. Hun jobbet på sykehuset i Bergen og var en sykesøster der. Han hadde kjøpt seg en BMW men hadde ikke sertifikat, så han kjørte rundt på mere enn nåde i denne byen. Mens jeg satt der, kom Herrens ånd over meg, og sa til meg. «Si det til ham, at han må skynde seg å omvende seg fra denne holdningen, ellers vil noe forferdelig hende ham» Jeg satt der, Grace var ved min side og møtte min venn for første gang. Jeg måtte bare si hva Herren hadde lagt på meg å advare om. Jeg gjentok det Herren hadde fortalt meg. Jeg sa ikke spesielt at Herren hadde bedt meg å si det, men advarselen kom som ett sjokk på ham. Jeg kunne se han fikk problemer, men ville ikke ta det opp der og da. Vi ble enige om at jeg skulle komme tilbake til Mandal på fredag. Dette var på mandag, og vi måtte tilbake til skolen samme dag.

Min kamerat kom tilbake til frisør-salongen han jobbet i. Sjefen kunne se at han var meget deprimert, og spurte hva som hadde hendt. Jo han fortalte at han hadde møtt sin beste venn, fra barndommen, og åpnet seg og fortalte hva jeg hadde sagt til ham. Sjefen ble sint og mente at dette kunne ikke være noen god kamerat; som overhøvlet ham på denne måten. Og så skulle jeg komme dit på fredag. Ja da skulle han gi meg en lekse over god folkeskikk. Jeg kunne bare vente meg en irettesettelse. Resten av mandagen gikk med til å bygge min venn opp til gammel tilstand. Da tirsdagen var over, hadde min venn kommet seg tilbake i det gamle sporet igjen. Alt så lyst ut for en fremtid i denne byen.

Onsdag morgen da min venn kom på jobb i frisørsalongen, ringte telefonen fra Bergen sykehus. Det var en melding til min venn. Da han tok røret fikk han den største sjokk meldingen han kunne ha fått. Hans forlovede hadde kollapset og fått hjertestans i en av korridorene på sykehuset, mens hun var på jobb. De hadde forsøkt med alle midler å få henne tilbake til livet, men det var umulig. Meldingen var at hun var avgått med døden. Min venn sto der, med telefonen i hånden og utbrøt til sjefen sin: «Nå har det skjedd, det som Rolf advarte meg om på mandag.» Han slapp telefonen, ba om fri fra jobben, og satte seg på flyet til Bergen. Han reise sammen med kisten til Narvik, der hans forlovede kom fra og ble med i begravelsen der. Han ble borte i 14 dager, før han vendte tilbake til Mandal igjen.

Jeg hadde ingen anelse om det som hadde skjedd, så på fredag satte jeg meg på bussen til Mandal for å møte min venn og eventuelt legge en plan for videre vandring. Da jeg kom opp på frisørsalongen, var det flere kunder som satt og ventet. Jeg satte meg sammen med dem, og kikket etter min venn. Jeg kunne ikke se ham, men sjefen så på meg; jeg var jo en fremmed, en ny kunde for ham. Han spurte da om jeg så etter noen. Jeg sa at jeg hadde en kamerat som jobbet her, men jeg kunne ikke se ham. Sjefen utbrøt med en gang: «Er du Rolf Strømmen.» Jeg kunne svare bekreftende på det. Han ble helt opprørt og sa at noe forferdelig hadde hendt, men han kunne ikke si det her på salongen blant disse kundene. Han grep en annen saks og en kam, satte en kunde i den ledige stolen, og ba meg komme og hjelpe ham å klippe kunder. Jeg hadde aldri stått på en frisørsalong før, men min venn hadde tidligere lært meg noen triks om hårklipp, og det hendte at han satt med speil mens jeg klippet håret hans under kyndig veiledning.

Kundene ble etter hvert ferdige og sjefen kunne stenge døren til salongen. Han rullet ned gardinen til utgangsdøren, vendte seg mot meg og sa; «Hva er du for ett menneske?» Så fikk jeg en grundig gjennomgang om det som hadde skjedd etter at min venn hadde kommet tilbake til salongen den mandagen. Sjefen fortalte hvor rasende han hadde blitt på meg, og hvordan han skulle ta meg når jeg møtte opp på fredag. Men så var det dette som hadde skjedd på onsdagen. Hvordan kunne jeg vite om dette? Vel, jeg fortalte at jeg ikke visste om hva som ville skje, bare at jeg hadde fått denne advarselen fra Herren, og måtte da si det til ham. Sjefen kjente seg så skyldig i alt dette, for han hadde prøvd å få min venn på det gamle sporet igjen. Han sank ned foran barberstolen og sa bestemt. «En Gud som kunne advare slik og sette kraft bak ordene, en slik Gud måtte han bare ha.» Han spurte om jeg kunne be for ham, han ville gjerne bli en Kristen han også. Der på frisørsalongen ble barberstolen et alter til frelse. En sjels bortgang ble en inngang for en annen sjel. I stedet for en weekend med min venn, ble det en innføring i frelsens vei for hans sjef.

Etter begravelsen kom min venn tilbake til Mandal, hvor han hadde bestemt seg for å slutte sin karriere som frisør. Han ville nå gå tilbake til Frelsesarmeen hvor han tidligere hadde gått. Han ville begynne der på Krigsskolen, som er en kombinert Bibelskole og et utdannelses senter for de som vil bli offiserer i denne frelsens hær. Jeg fortalte ham at det fantes andre alternativer enn frelsesarmeen, men det ville han ikke høre på. Han fikk levere tilbake den nye BMW en han hadde kjøp. Han gjorde opp sitt bo der i Mandal og flyttet senere til Oslo, hvor han kom inn på Krigsskolen. Han viet sitt liv til Frelses armeen der i denne tjenesten.

PLANLEGGINGEN OG REISEN TIL FINNMARK.
Etter denne hendelsen begynte skolen å planlegge den siste del av studietiden. Det skulle være en tre måneders innsats i evangelisk virke rundt om i landet. En menighet i Telemark et sted, hadde ønsket seg en student til å virke der i sommertiden, og jeg følte virkelig for å dra dit. Skolerådet ville ikke at jeg skulle dra dit alene, så det ble ikke noe av. De ville heller at jeg skulle være på et eller annet sørlandsteam, sikkert så de kunne passe på meg litt. Jeg var jo ung og mange av elevene var eldre enn meg. En av dem var forstander i en Pinsemenighet på Sørlandet. Andre var både ferdig utdannede doktorer og sykesøstre. Det var sjømenn, offiserer i utenriksfart mm. Da jeg skjønte at jeg ikke kom til å få mitt første valg, begynte jeg å be over en annen utfordring. Det var en menighet i Alta, og en annen i Hammerfest som hadde bedt om et team i deres distrikt. Tre av elevene hadde bestemt seg for å ta denne utfordringen. To av dem hadde vært misjonærer på Grønland tidligere, og en broder som hadde mistet sin forlovede i en bilulykke. Jeg snakket med dem om muligheten å kunne være med på denne turen. Broderen skulle kjøre bil helt opp dit, mens de andre to skulle reise med fly.

Under denne planleggingen tenkte jeg mye på den praksis som ofte ble tatt i bruk under reisevirksomhet. Det trenges ganske mye midler økonomisk for å kunne gjennomføre en slik reise. Vi skulle få en startkapital på kr. 1000,- og så kunne vi sende melding til skolen dersom vi gikk tomme for penger. I min ånd kjente jeg på en trang til å la Herren ta seg av våre behov. Derfor la jeg frem en plan for mine venner, at vi ikke skulle gjøre kjent våre behov for noen av dem vi møtte på denne turen. De to misjonærene var med på notene med en gang. De hadde levd gjennom mange utfordrende perioder tidligere, så de mente det skulle ikke by på noe problem. Det var godt å kunne legge tingene i Herrens hender. For min del var det mere en direkte utfordring til Herren, om jeg virkelig var kalt til å tjene Ham i ord og gjerning på en slik måte. Jeg følte jeg trengte en stadfestelse på at Han virkelig ledet meg i alle ting. Jeg hadde hørt Hans røst nå flere ganger, men når det gjaldt og bli sendt ut i en forkynnergjerning, med de åndelige og praktiske utfordringer som det hadde, så var jeg ganske uerfaren.

Broderen jeg skulle reise Sammen med; i bil, var ikke like fornøyd med en slik utfordring. Vi skulle altså ikke fortelle noen om hva vi trengte, selv om vi kom helt ned på nullpunktet. Han hadde bare en ting å si om det. «Dersom jeg tok det hele ansvaret for kassa og økonomien, så skulle ikke han blande seg inn. Men dersom vi endte opp med å ligge under streken, så ville han ha seg frabedt et slikt løfte. Vel det var jo mitt ønske, så dersom de ikke sa noe under disse prøvelsene, så skulle vel jeg kunne ta den støyten. Jeg ville så gjerne se Guds ledelse gjennom disse tingene, jeg så med spenning frem til dette.
FØRSTE STOPP I HEIDALEN
Grace skulle være med på et annet team på Vestlandet så våre veier skiltes for en stund. Vi fikk en startkapital på den nevnte sum. Jeg kjøpte ei kassadagbok, og bestemte meg for å notere alt som kom til å skje på denne reisen. Vi kom til Vinstra og Heidalen, og begynte vår møtevirksomhet der. Vi ble kjent med pastoren for menigheten i Vinstra og var hos ham et par ganger, men virksomheten ble lagt til denne bygda i Heidalen. Vi dro rundt på husbesøk og vitnet for alle vi traff, og hadde en fin periode der.

En morgen jeg satt og leste i Bibelen ved frokostbordet, kom jeg over den historien hvor Paulus begynte å advare disse sjømennene som skulle ta ham fanget til Rom. Han hadde fått et signal fra Herren om at Sjøferden ville bli farlig for både folket og det som var lastet om bord. Min venn som jeg reiste sammen med sto og barberte seg, og så sa han at han ville ta seg en tur med bilen den dagen. Mine øyne leste akkurat disse ordene; «jeg ser at denne ferden vil være et vågestykke og medføre stor skade» I samme øyeblikk kom Herren og fylte meg med en underlig følelse. Så sa Han: «Si dette til ham, ikke dra i dag. Ferden vil ikke bli som han tenker.» Jeg ble båre varm og kald. Her sitter jeg og leser en historisk begivenhet, og så kommer en advarsel rett ut fra Bibelens blader. Jeg tenkte først, kunne dette være Herren. Man kan jo bli berørt av det man leser, men ikke på en slik måte at man prøver å gjenta det som skjedde for snart to tusen år siden. Jeg prøvde først å riste det av meg, og tenkte at det var sikkert min egen logikk som spilte meg et puss. Men så kom det igjen: «Si det til ham. Ikke ta bilen på denne turen i dag.» Jeg ble ganske nervøs der jeg satt. Hva ville vel min venn si til en slik advarsel. Jeg var jo allerede ganske omtalt etter alt bråket på skolen, og noen tok meg vel ikke så alvorlig. Han ble ferdig med barberingen, kledde seg for å gå ut, tok nøklene til bilen og spaserte ned mot bilen. Så kom det igjen. «Vil du, eller vil du ikke?» Jeg reiste meg og sprang ut og ned til bilen. Han hadde enda ikke fått startet den. Da han så meg komme; i speilet, åpnet han vinduet litt undrende. Jeg fortalte ham da hva jeg hadde opplevd der på kjøkkenet, og ba ham om ikke å ta denne turen i dag. Han så ganske oppgitt på meg, og hadde ikke noen tro på at Herren kunne ha talt til meg på en slik måte. Han sa han bare skulle ta en liten tur, og ville være tilbake om en liten stund. Vel det var jo hans bil og jeg kunne ikke stanse ham heller. Så han startet opp og kjørte nedover veien.

Jeg gikk tilbake til lokalet og kunne bare vente til han kom tilbake. Denne snarturen varte og rakk, og ikke før sent på kvelden kom han gående tilbake fra turen. Han hadde bare kjørt et lite stykke så begynte bilen å ose. Det steg røyk ut fra motorrommet. Det var vannpumpen som hadde gått i stykker. Det fant han ut etter at han hadde gått gjennom et grundig søk på bilen. Uten drift på vannpumpen blir det ikke sirkulasjon på vannet og da begynner bilen å koke. Motoren går varm og det er fare for at den skjærer seg. Han beklaget veldig at han ikke hadde hørt på meg, og sa at for eftertiden skulle han høre på det jeg sa. Han fortalte også at han hadde en slik reservedel liggende hjemme på Froland, som han kom fra, og at han skulle haike hjem og hente delen. Vi hadde midler til å betale reisen hans, men det ville han ikke høre noe av. Han hadde gjort en feil og han skulle selv ordne opp i det. Det tok ham 48 timer å reise frem og tilbake ved å haike, og da han kom hit startet han med en gang å reparere bilen. Vi fikk slept bilen opp til lokalet der vi bodde, og gjennom natten jobbet han til han var ferdig med oppdraget.

Under oppholdet i Heidalen spurte vi aldri etter penger. Vi tok ikke opp kollekt, så kassa var ganske tom; da vi var klar til å reise derfra. På morgenen, avreisedagen, kom en av de ledende eldste og takket oss for gjerningen vi hadde gjort blant dem. Han hadde med en konvolutt som han overrakte oss. Det ble vår startkapital for neste del av reisen. Turen gikk da videre til Trondheim, min hjemby, Namsos, Mosjøen, Mo I Rana, og til Bodø. Vi fikk noen tilskudd til reisekassa på disse stedene, og siden vi aldri kom med noe begjæring om hjelp til turen så hendte det at de ikke husket å gi oss noe. Men dette la vi i Herrens hender.

I Bodø husket jeg spesielt at kassa var helt tom. Vi hadde heller ikke mye bensin igjen på bilen. Etter frokosten hos de vennene vi var innlosjert, takket vi for oppholdet og satte oss i bilen. Vi ba om Herrens veiledning, da vi ikke hadde noe kapital for den kommende utfordringen, så her ville vi bli satt på prøve. Min venn hadde nå sett Herren virke for oss, så han var også spent på fortsettelsen. Vi startet opp bilen og begynte å kjøre, men bare etter noen meter, kikket min venn i speilet, og han kunne se at det var noen som kom løpende etter oss. Det var kona til den familien vi hadde bodd hos. Vi stanset og ventet til hun nådde oss igjen. Her hadde hun en konvolutt som hun skulle ha gitt oss kvelden før, en gave fra menigheten som takk for møtene. Vi takket hjertelig for gaven, og hadde et jubelmøte i bilen de neste kilometerne. Vi hadde reist 1800 kilometer uten tigging eller kollekter, og Herren hadde sørget for oss hele veien. Der hvor vi fikk gaver, sørget vi for å sende tienden tilbake til misjonsskolen, slik at vi ikke skulle være dem noen ting skyldig.

Vi reiste videre til Narvik, Tromsø, Alta og Hammerfest, hvor vi skulle være på et nytt virkefelt, hvor det frie evangeliet ikke hadde noe særlig innpass. Vi tok en hurtigbåt ut til ei øy som hette Havøysund. Der skulle vi virke i tre uker. Vi hadde fått med et møtetelt fra Hammerfest, men det var ganske kalt der, selv om det var midt på sommeren. Det var ned mot null grader om natten. Selv om det er midnatt solens land så er det ikke særlig mye varme i den på nord kalotten. På den tiden vi var der, ble kassa helt tom. Jeg hadde fem kroner i kontanter, og skulle handle litt mat for disse pengene. Jeg gikk ned på kaia der de kom inn med fisk for levering. Jeg spurte da om jeg kunne få kjøpt litt fisk av dem. En av fiskerne rakte over ei stor fin kveite på litt under fem kilo. Her sa han, ta denne. Hvor mye blir det å betale, spurte jeg. Ingenting, sa han. Kveite under fem kilo får vi ikke lov å levere, så den er gratis. Det ble en flott middag til langt under fem kroner. Denne mynten varte ganske lenge, og vi var ikke helt blakke. Min venn og jeg bodde i et privat telt, ved siden av møteteltet. Jeg hadde tatt det med meg fra Trondheim dersom det skulle trenges.

En dag banket det på teltduken og ei lita jente rakte oss en plastpose. Der var det en hel røyka laks, så det ble en feststund i teltet. Senere ble det så kalt at vi knapt kunne holde varmen om natten. Da kom lederes for aldershjemmet i Havøysund og tilbød oss husrom om nettene, så lenge vi skulle være der. Så nå bodde vi på gamlehjemmet og nøt de goder som det hadde å by på. Det kom etter hvert mange på møtene, og flere sjeler ble møtt av Herren.

En evangelist fra Hammerfest kom også til oss for å være med ei helg. Han tok meg til side og spurte om det var noe vi trengte. Om vi hadde nok penger og slikt. Jeg fortalte ham at vi hadde alt det vi trengte, så han behøvde ikke å bekymre seg. Jeg husker ikke om jeg enda hadde denne femkronen, men Herren hadde sørget for oss på slik underfull måte at vi var helt utenfor fare. Han ga seg ikke så lett. Han sa at han hadde beskjed fra forstanderen i Hammerfest om å gi oss det vi trengte, så det var bare å si et beløp, så skulle vi få det. Jeg presiserte fortsatt at vi hadde alt vi trengte så han kunne takke forstanderen fra oss for omtanken. Da ble han litt frustrert og sa; «kan du ikke bare si et beløp da, så skal du få det?» Da skjønte jeg at dette var en prøve på mitt løfte til Herren. Jeg sa da til ham; «dersom forstanderen hadde slik omtanke for oss, så har han sikkert også fått et beløp fra Herren.» Mannen tok da frem en forseglet konvolutt og rakte meg, Han snudde seg og gikk bort fra oss. I denne konvolutten var det nok til å fullføre oppdraget den tiden vi hadde igjen der.

Neste oppdraget var å reise til Nyvold, ei grend ca. 60 kilometer utenfor Alta. Det var menigheten i Alta som hadde engasjert oss dit. Det var en av hovedplassene vi hadde bedt mye for under reisen. Da lederne i denne menigheten fikk vårt besøk, ville de heller at vi skulle bli i Alta og gå rundt på husbesøk der. Det var ikke det vi hadde bedt over, så vi ba dem bli med oss ut til denne utposten for å sjekke mulighetene der. Underveis ville denne eldstebroderen at vi skulle snu og bli med tilbake, men vi var fast bestemt på å sjekke forholdene først. Vi kom da til en større går, et hønseri, hvor vi stanset for å spørre om muligheter for overnatting noe sted. Mannen som kom ut var meget brysk, nesten avvisende. Nei det var ingen steder å overnatte på denne plassen. Eldstebroderen ble nesten lettet og sa at da vender vi bare tilbake til Alta. Mens vi gikk tilbake til bilen sendte bonden en kommentar og sa, at det var ei gammel dame oppe i lia, vi kunne jo alltids spørre henne.

Jeg grep dette hintet og fikk rede på hvor hun bodde. Det var en gjengrodd sti opp til dette huset. Vi banket på døren og fikk til svar om å komme inn. Der satt den en eldre kvinne på 74 år. Vi spurte om det fantes noe husrom i denne bygda som kunne ta imot 4 unge vitner, som hadde tenkt å evangelisere her i en periode. Hun ba oss om å sette oss, og så gikk hun i skapene og fant frem både det ene og det andre. Det var svært så mye mat hun kunne stille opp med, enda hun bodde der helt alene. Så fortalte hun om alle de bønner hun hadde sendt opp til Herren om at det frie evangeliet måtte komme til denne bygda. «Og her sitter dere som et svar på mine bønner.» Eldstebroderen måte reise hjem tomhendt denne gangen. Videre sa hun til oss, at dersom vi skulle bo her i hennes hus, så var vi hennes gjester, og vi fikk ikke lov å åpne pengepungen; så lenge vi bodde her. Vi var ganske forundret over hennes pågåenhet, da vi igjen hadde kommet ned på nullpunktet hva pengene angikk. Det viste bare igjen hvordan Herren tar vare på oss, om vi legger alt i Hans hender. Vi hadde en flott periode der i bygda. Det var flere gårdbrukere som var syke på denne plassen, og de hadde ikke mye hjelp til gårdsarbeidet. Derfor tilbød vi oss å arbeide på gårdene om dagen, så hadde vi møtene på kveldstid. Noen av bygdas befolkning kom etter hvert, da de så at vi var med og hjalp til på markene.

En broder fra Trondheim var hjemme på ferie. Jeg kjente ham igjen fra møtene der. Han hadde en hjertefeil og kunne ikke gjøre noe gårds arbeide. En kveld kom han på møte og ønsket forbønn. Vi ba for ham og han dro hjem på gården. Neste morgen kom vi til den gården han hadde vokst opp på. Der sto han med ei stor slegge og banket staur ned i jorda. Han drev og satte opp et gjerde. Han fortalte at han hadde følt seg så frisk om morgenen, at han ville prøve om bønnen hadde gjort noe for ham. Han svingte slegga uten noen form for anstrengelse, så han priste Herren for det store underet.

En dag litt senere under oppholdet der, ba vår søster som vi bodde hos, om å dra ned på hønseriet og kjøpe noen egg. Det var litt rart å komme dit igjen, da bonden ikke tok noe særlig godt imot oss første gangen. Da jeg kom frem til gården, kom bonden ut og spurte hva jeg ville. Jeg fortalte at jeg kom på vegne av den gamle konen som han hadde anbefalt oss å oppsøke, for å kjøpe noen egg om det var mulig. Han tok meg med inn på lageret hvor det sto hauger av brett fylt med egg. Han tok fire brett, det ble en rundt 120 egg, pakket det forsiktig og overrakte meg eggene. Jeg skulle til å protestere, for det var jo alt for mange egg, og jeg hadde ikke så mye penger med fra vår husvert. Men før jeg fikk sagt noe sa han. «Jeg ser hva dere gjør her. Folk snakker om dere, og dere gjør en fin jobb på gårdene også, så dette er en gave fra meg. Jeg skal ikke ha noe betaling for dette.» Jeg takket og gikk forbauset bort, men takknemlig for bondens forandring og oppførsel. Kona på gården smilte godt da hun fikk høre historien om egg bonden.

Da det nærmet seg slutten av oppholdet på Nyvold, fikk jeg telefon fra forstanderen i Hammerfest. Han var så lei seg at han ikke kunne møte oss, da distansen var for stor. Han hadde nemlig en offergave til oss, som han gjerne ville overbringe, men det var for sent å sende dem med posten nå. Jeg sa som vanlig at vi hadde alt vi trengte, så han behøvde ikke å bekymre seg for det. Lite visste han at lommeboken vår var helt tom. Vi skulle nå starte på reisen hjemover mot Kvinesdal. Han takket inderlig for innsatsen og ønsket oss lykke til videre i Herrens tjeneste. Min venn og medarbeider under reisen hadde tatt en snartur tilbake til Havøysund, like før vi skulle dra. Han visste ikke noe om min samtale på telefonen med forstanderen. Han valgte på hjemveien fra Havøysund å stikke innom forstanderen for å si takk for samarbeidet. Da han kom tilbake til oss, fortalte han om denne opplevelsen. Da forstanderen fikk se ham stå i døråpningen fikk han nesten sjokk. Han sprang inn på kontoret og hentet en konvolutt som sto der, brakte den over til min venn og sa at han måtte ta denne gaven med til meg og den virksomheten vi hadde her. Der var hele den beholdningen som vi trengte for å komme oss tilbake til Kvinesdal.

Vi fikk også en påskjønnelse fra de gårdene vi hadde jobbet på. Disse midlene brukte vi på å fikse opp stuen til vår trofaste husvert. Stuen hadde ikke vært oppusset siden den var ny for mange år siden. Vi kjøpte noen nye lamper, malte og tapetserte og satte stuen i stand. Vår søster strålte som en sol da vi var ferdige med oppussingen. Oppdraget var nå fullført og hjemreisen sto for døren.

HJEMREISEN TIL KVINESDAL.
Vi bestemte oss for å ta reisen via Alta, Kautokeino og gjennom Sverige til Östersund og Trondheim. Våre Grønlands misjonærer tok fly tilbake til Sørlandet. Denne billetten hadde de fått allerede fra starten av. Da vi kom frem til Kautokeino var det allerede kveld. Jeg hadde vært i denne byen før da jeg var i det militære og visste at det var et pinselokale der. Det var lys i kjøkkenvinduet så vi banket på døren. Da vi kom inn, satt det noen ungdommer der. De var fra en gruppe som kalles ungdom i oppdrag. De var helt på bunnen. De hadde ikke penger, og heller ikke noe mat. Vi dro ned til butikken og kjøpte inn matvarer, og holdt et skikkelig kveldsmåltid sammen med dem. Så talte Herren til meg og sa: «Du skal dele det du har igjen i to deler, og gi dem halvparten.» Det betød jo at det vi hadde igjen ikke ble nok til hele reisen sørover. Jeg fortalte min venn om beskjeden jeg hadde fått, men han var nå med på det hele. Han hadde sett hva Herren har gjort gjennom disse tre månedene, og hadde ingen problemer med det. Vi ga dem halvparten av våre midler. Neste morgen fortsatte vi reisen sørover, og de pengene vi hadde hold helt til Trondheim.

Vi nådde Trondheim på lørdag kveld så vi kunne ligge over hjemme hos mine foreldre. På søndag dro vi uanmeldt til min hjemmemenighet, og vennene ble overasket over besøket. Min venn og jeg satt på forskjellige plasser i lokalet. Da formiddagsmøtet var over og min venn reiste seg for å gå, var det en person som stanset ham og hilste på ham. Han stakk en pengeseddel i hånden hans og sa «Gud velsigne deg.» Så var han borte, han visste ikke hvem det var. På kveldsmøtet skjedde det samme med meg. En person reiste seg og tok meg i hånden. Han stakk en pengeseddel i hånden min, og det var den samme pengeverdi som min venn hadde fått på formiddagen. Dermed hadde vi hele den summen vi trengte til å fullføre reisen til Kvinesdal. Vi hadde på denne reisen gjort en strekning på ca. 7000 kilometer fra Lindesnes til Nordkapp og tilbake. Vi var også en tur innom Nordkapp mens vi hadde vårt opphold i Havøysund. Det gikk en hurtigbåt på denne strekningen, så vi kunne få med oss punktet i det ytterste Norden. Etter hendelsen i Heidalen hadde vi en reparasjonsutgift på denne bilen til Kroner 1,- Det var en seigerring til gir skiftet som hadde falt av i Narvik. Bilen var en rustholk, og vi kunne se veien gjennom gulvet i frontsetet. Allikevel hadde den holdt ut hele den strekningen uten et feilslag. Jeg bokførte hele reisens innkomst og utgifter. Og etter at turen var fullført, satt vi igjen med kr. 30,- i beholdning. Gud være lovet at han holder sitt ord og kan regnes med i tykt og tynt, naturlig og åndelig.

Jeg fortalte Grace hva som hadde hent på denne turen og sa til henne, at dette var den måten jeg virkelig ønsket å tjene Herren på. Kunne hun tenke seg et slikt liv? Ville ikke dette bli en stressende tilværelse, det å alltid være avhengig av Herrens velsignelse, Han som ikke tåler urett, og som kan holde sin hånd tilbake og prøve oss til det ytterste, slik det står «i 5.Mosebok 8:2-6 (DNB1930) Og du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg på i disse førti år i ørkenen for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville ta vare på hans bud eller ikke. 3 Og han ydmyket deg og lot deg hungre, og han gav deg manna å ete, en mat som hverken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn. 4 Dine klær blev ikke utslitt på deg, og din fot blev ikke hoven i disse førti år. 5 Så forstå da i ditt hjerte at likesom en mann opp tukter sin sønn, således opp tuktet Herren din Gud deg, 6 og hold Herrens, din Guds bud, så du vandrer på hans veier og frykter ham!»

På skolen ville de svært gjerne beholde kassa dagboken min, da de så hva som hadde skjedd med oss på turen, så den ga jeg fra meg. Vi trengte jo ikke den for å se oss tilbake, og bare leve på minnene. Vi er kalt til å se fremover mot nye horisonter. Jeg takker Gud for at han Lever, og taler i dag. Den som har øre, han høre.

VI STARTER LIVET SAMMEN FOR HERREN
Etter at Bibelskolen var over, i slutten av August 1971, reiste vi sammen til Lista og jeg ble introdusert for Graces foreldre. Vi ble der en stund, og jeg lærte å kjenne hennes foreldre. Hennes far var en hengivende Kristen. Han hadde vandret med Herren gjennom livet, vært gjennom den andre verdenskrig, og seilt som maskinist om bord på skip i konvoifart mellom USA og England. Han kunne fortelle om tragiske opplevelser på havet, under krigen. En gang hadde han seilt sammen med 17 andre skip, i en slik konvoifart, og 15 skip ble torpedert og senket. Bare to kom seg gjennom og frem til England. De hadde med utstyr til å bekjempe den Tyske overmakten.
Han hadde også sett hva den organiserte religiøse ånd hadde gjort med Bibelens ord, hvordan skriften ble manipulert til fordel for menneskelagde tanker. Derfor ville han ikke melde seg inn i noe system, men heller tjene Herren slik som han følte seg ledet til. Hennes mor var aktivt medlem av Pinsemenigheten og var med i musikken der, og i andre aktiviteter. De lurte på hva vi nå skulle foreta oss. Vel vi hadde bestemt oss for å gifte oss og starte samlivet etter som Herren ledet oss videre. Jeg hadde muligheten til å reise tilbake til Trondheim og fortsette i arbeidet sammen med min far, men ville aller helst se hva Herren hadde for oss i en åndelig virksomhet. Etter en tid hos Graces foreldre, reiste vi til Trondheim, hvor jeg introduserte min tilkommende hustru for mine foreldre. De var begeistret for det de fikk se. Grace var en vakker kvinne, men enda bedre; så hadde hun en flott innstilling og et vinnende vesen som var vanskelig å motstå. Som skriften sier det, «En kvinne som frykter Herren, hun skal prises.»

Etter en periode i Trondheim, reiste Grace tilbake til Lista for å ordne til bryllup. Vi giftet oss den 27 November 1971, og mine foreldre, min søster og en tante ble med sørover. Etter bryllupet reiste vi til Trondheim, for å starte vårt samliv og livet med Herren som ektefolk. Jeg visste ikke hvordan den åndelige aktiviteten ville ut arte seg, men vi var villige til å gjøre alt det Herren hadde i tankene for oss. Vi hadde ikke noe underhold av noen menighet, selv om vi deltok aktivt i Pinsemenigheten, men på merkelig vis kom det hele tiden mennesker og ga oss midler til å kunne fungere fra dag til dag.

Vi hadde lagt lista på et nivå; hvor vi ikke ville tilkjennegi våre behov for mennesker, men bare legge dem frem for Herren. Når det var en regning som skulle betales så kom det en postgiro på det eksakte beløpet, eller noen kunne komme og banke på døra hjemme hos oss og overrakte det beløpet som trengtes. Dette skjedde ikke bare en gang iblant, men faktisk hele tiden. Vi var mye i bønn, og dersom det var invitasjoner til små samvær eller utpostvirksomhet, var vi straks villige til å bli med på slike møter. Etter hvert utviklet det seg slik at vi kunne være opptatt gjennom store deler av uken. Vi spurte aldri noen om midler, men fikk allikevel det vi trengte til underhold, selv om det ikke var store beløpet det gjaldt.

HERREN BEGYNNER Å TALE DIREKTE TIL MEG.
Av de vennene vi fikk meget god kontakt med, var det et ektepar som virket innen Pinsebevegelsen i Nord Trøndelag. De bodde i Verdal. Vi hadde bare bodd i Trondheim en måneds tid, så kom de på besøk en Søndag i Januar. De var invitert til et møte i Skaun, ca. 50 km fra der vi bodde. De lurte på om vi kunne tenke oss å bli med på dette møtet. Vel, vi hadde ingen spesielle avtaler den dagen, så vi bestemte oss for å bli med. Da vi gikk mot bilen deres, sa broderen til meg; «Bensintanken min er tom, tror du vi kunne bruke bilen din i dag?» Vel, jeg hadde ikke noe imot det, så vi hoppet inn i vår bil, en liten Renault Dauphine. Jeg hadde overtatt denne bilen etter min ste-morfar, som hadde sluttet å kjøre bil på grunn av helsemessige problemer. Den var ikke spesielt i god stand, men den fikk holde til vi fikk råd til en nyere bil senere.
Jeg satte nøkkelen i låsen for å starte opp motoren. Siden min venn hadde fortalt om sin tomme bensintank, kikket jeg ned på måleren, og ble litt overrasket over at nålen ikke beveget seg. Min tank var også helt tom. Jeg skulle til å snu meg mot min venn og fortelle om tilstanden, da det plutselig lød høyt i min Ånd. «Ikke si et ord om dette. Start opp bilen og begynn turen.» Jeg ble ganske forfjamset, men denne røsten hadde jeg hørt før, og jeg ville så gjerne ha en stadfestelse på at Herren virkelig ledet oss. Dette var helt unormalt, og jeg ville ikke lage fantasier om at Herren talte til meg. Var det Herren, så ville han stå bak sitt ord og ordne dette på sin måte. Jeg kjente etter i lommene og fant en fem krones mynt. Det var det eneste vi hadde av kontant beholdning. Jeg startet opp bilen og kjørte inn på en bensinstasjon. Der fylte jeg for denne mynten. Det var ikke store skvetten, men det var det jeg hadde. Etter denne påfyllingen beveget fortsatt ikke nålen seg, men jeg hadde i alle fall brukt det jeg hadde. Ingen av de andre i bilen, ikke en gang Grace skjønte hva som foregikk.

Jeg startet da turen til Skaun, og vi nådde fram til de vennene som hadde invitert oss. Vi hadde en kaffepause der. Så ble vi spurt om vi kunne dra opp til et aldershjem litt lengre oppe dalen, og synge og invitere til møte på kvelden. Som sagt så gjort. Bilen holdt hele veien, og vi hadde en fin stund sammen med de eldre på hjemmet. Vi inviterte til møte, og to av de eldre ville gjerne bli med. Jeg måtte først kjøre Grace og de to andre tilbake til lokalet, og så komme tilbake og hente dem. Under hele denne turen ble jeg mere og mere begeistret over hvor langt tanken og denne femkronen kunne vare. Jeg fikk ikke lov å si noe så spenningen steg for hver mil vi kjørte.

Etter møtet var over, ville de eldre søstrene kjøres hjem til aldersheimen. De hadde også en annen eldre søster som bodde lengre oppe i dalen, og de spurte om hun kunne bli hjemkjørt også. Jeg lastet dem inn og begynte turen mot aldersheimen. Et stykke på vei kjente jeg at motoren begynte å fuske. Vel tanken var tom. Jeg måtte forklare til mine passasjerer at tanken nå var gått tom for bensin. På veien nedover, mot oss, kom en bil kjørende. Det var sent på kvelden og en kald Januar natt. Jeg blinket med lyshornet og bilen stanset. Føreren lurte på hva problem jeg hadde. Jeg fortalte at tanken hadde gått tom. Han sa at det var en bensinstasjon litt lengre oppe i dalen. Han hadde fått et slepetau i julegave av kona si, og hadde lyst å prøve å slepe oss opp dit. Her satt jeg med tre eldre damer i bilen, og ble slept opp til denne stasjonen.
Da vi kom frem var stasjonen stengt, men den hadde en bensinpumpe med en fem krones automat. Problemet var bare at jeg hadde ingen penger igjen. Jeg tenkte på mitt løfte til Herren at jeg ikke skulle tigge, derfor tok jeg opp pengepungen min og lot som om jeg hadde pengesedler. Jeg spurte mannen om han hadde noen femkroner som jeg kunne veksle av ham. Jo da, han hadde en lomme full av slike mynter. Jeg stakk hånden ned i pungen min, for å ta opp de pengene jeg ikke hadde. «Her hadde jeg gått så langt som jeg kunne, uten å si noe, slik Herren hadde talt til meg.» Da jeg skulle til å ta opp de pengene jeg ikke hadde, hørte jeg en av de eldre søstrene kakke med sin giftering på vindusruten i bilen. Hun ropte til mannen som hadde vært så behjelpelig med å trekke oss opp dit, at han måtte ikke ta imot noen penger av meg. Hun ba ham komme bort til bilen, og der vekslet hun alle de fem kronene han hadde.

Jeg sto der og så opp mot himmelen, så takknemlig for Herrens presise timing. Noen ganger prøver Han oss til det ytterste, men Han svikter oss aldri. Jeg måtte prøve ut denne røsten, om det virkelig var Herren, for det var viktig for fremtidige veiledninger. Man må kunne skille mellom ønsketenkninger og Herrens røst. Etter at tanken var fylt opp, var det bare å kjøre damene hjem, hente Grace og de to andre, og begi seg på hjemveien til Trondheim. Det ble en lærerik tur for min del, og enda en stadfestelse på at Han ville noe spesielt med våre liv.

Gjennom denne vinteren ble det til at jeg hjalp min far litt i hans firma, og kombinerte arbeidet og virket for Herren. Jeg har alltid likt å arbeide, og nå hadde jeg jo en familie å forsørge. Etter hvert fikk vi bo i mitt barndomshjem, da min far egentlig hadde leid ut dette huset til studenter. Jeg var hele tiden i bønn til Herren, da det egentlig var ønske om å kunne virke med evangeliet som hadde første prioritet. Min far var ikke så begeistret for den nye sønnen han hadde fått. Vi brukte alle helgene på å reise til utposter og holde møter, og tilværelsen med mine foreldre ble på et sjeldnere stadium. Rundt påsketider fikk jeg en slik lengsel for å sette av tid til faste og bønn. Jeg spurte en av eldste brødrene i Pinsemenigheten om vi kunne få låne ei hytte han hadde i Meldal, til å sette av tid i bønn. Det fikk vi gjerne og dro opp dit for en ukes bønn og faste. Jeg så for meg sommerens virksomhet, både i naturlig arbeide og den åndelige utfordringen. Mens jeg var der i bønn, kom jeg inn i en visjon som var helt spesiell.

Visjonen om min Søster, og hendelsene rundt denne visjonen.
Mens jeg ligger på kne foran en divan eller sofa, ser jeg ut gjennom et vindu som vender ut mot skogen og utmarka i området. Mens jeg ser ut gjennom dette vinduet, forandrer alt seg. I stedet, gjennom vinduet, får jeg nå se en korridor på et sykehus. Jeg ser meg selv gå bortover korridoren og kommer til en seng som er avdelt med et forheng. Jeg går rundt dette forhenget og får se en person som ligger der som hun var i koma, eller bevistløs. Det var min egen søster. Jeg ble grepet av medynk og bøyde meg stille over henne og hvisket navnet hennes inn i øret hennes. Jeg hørte meg selv si hennes navn. Da gikk det en liten rykning over henne. Hode hennes var vendt mere mot veggen, men nå snudde hun sakte på hodet, åpnet øynene og stirret på meg. Hun hvisket navnet mitt. Øynene hennes var glassaktige, som om hun var dopet ned av sterke medikamenter. Jeg ble fylt av glede over at hun våknet og vi fikk kontakt med hverandre. Etter hvert ble visjonen svakere og jeg gled ut av transen. Jeg var tilbake på hytta igjen.

Flere måneder senere er vi hjemme i Kirkegata. Jeg sitter på kjøkkenet og hører raske skritt komme opp trappa til andre etasje, der vi bor. Min mor kommer farende inn gjennom døra. Hun er tydelig opprørt. Hun bryter ut; ”Din søster er kommet på sykehuset. Hun har tatt overdose av medikamenter og de kan ikke få vekket henne igjen.” Jeg stirrer bort på min hustru, Grace. Jeg hadde fortalt henne denne visjonen like etter at jeg hadde hatt den. Så sier jeg til Grace. ”Dette er visjonen jeg hadde.” Jeg kjente det inni meg at dette var noe spesielt. Jeg gikk straks ned til bilen og kjørte bort til sykehuset. Jeg tok heisen opp til den avdelingen min søster lå på og gikk inn gjennom døren. Da var det akkurat som om jeg gikk automatisk inn i den visjonen som jeg hadde hatt. Jeg tenkte ikke at jeg var i visjonen, det gikk bare av seg selv. Jeg gikk bortover korridoren og kom bort til et forheng hvor en seng var plassert innenfor. Der i sengen lå min søster. Hodet var vendt litt mot veggen akkurat som jeg hadde sett. Hun lå helt stille. Jeg bøyde meg da ned og hvisket inn i øret, hennes navn. Da rykket hun til litt, vendte hode mot meg og åpnet øynene og hvisket mitt navn. Da skjønte jeg at Herren hadde spart henne. Øynene var glassaktige og hadde tydelige tegn på kraftig ned doping. Min søster hadde hatt mange utfordringer i ung alder. Jeg var takknemlig at hun kom seg igjennom dem og ble spart og fikk livet i gave.

Min far hadde bedt meg om å jobbe for ham noen uker denne sommeren, da han skulle på en ferietur. Jeg lovte ham det, og la alt dette inn i den strategi som gjaldt for denne sommeren. Jeg så for meg en ca. 6 ukers virksomhet i møter, som jeg var åpen for. Da vi kom hjem fra hytta, kom en broder som også hadde vært elev på Bibelskolen. Han hadde nå fått en virksomhet ute i Bjugn, på fosen halvøya. Han var også blitt engasjert i andre møter denne sommeren, så han spurte meg om jeg hadde ca. 6 uker til rådighet, så jeg kunne hjelpe ham der ute i Bjugn. Her kom den perioden som jeg hadde sett for meg, og det stemte nøyaktig med den tiden som jeg hadde bedt over.

Vi reiste da ut til Bjugn og Valsøy, og ble med på den virksomheten som denne venneflokken hadde lagt opp til. Vi hadde lite eller ingenting av midler, men klaget aldri på det. Jeg husker en lørdag, like før stengetid. Butikkene stengte for helgen. Jeg hadde femti øre i lomma. Da kom en av lederne for denne menigheten og spurte om vi hadde det vi trengte for helgen. Vel jeg sa som jeg pleide, at vi hadde det vi trengte. Og for å bevise at vi hadde penger, gikk jeg inn på butikken og kjøpte noe. Det var en pakke tyggegummi til 50 øre, men det var jo ingen andre som visste det. Vi dro tilbake til lokalet som vi bodde på, og lette gjennom skuffer og skap. Der fant vi nattverds brød, som menigheten hadde lagt igjen etter en brødsbrytelse. Vi fant også noen poteter i kjelleren. Så her hadde vi stekte poteter og nattverds brød den kvelden. Det var nok det enkleste måltidet vi noen gang har hatt, men vi hadde fortsatt alt det vi trengte. Neste dag ble vi invitert til middag hos noen venner som var med på møtene, og dagen derpå kom en av lederne og ga oss noen midler som vi kunne handle for. Disse 6 ukene gikk fort, og det var tid for å oppfylle ønsket til min far, slik at han kunne dra på denne turen.

OPPLEVELSEN MED REISEN TIL KYRKSÆTERØRA.
Menigheten i Trondheim ville også at vi skulle være med om en møteserie ute på Kyrksæterøra. Der ville de ta ansvaret for oss. Opp til da hadde vi kun reist på eget initiativ. Det var i slutten av Juli og inn i August, ca. 3 uker. Vi skulle ha teltmøter der, og vi bodde i ei Campingvogn ved siden av teltet. En dag kom en eldre broder fra denne bygda og spurte om jeg kunne tenke meg å lytte til noen lydbånd som han hadde fått sendt i posten. Han var med i en lydbånd ring og fikk spolebånd til gjennomgang, og åndelig oppbyggelse. Han hadde hørt disse båndene, men det var ett av dem han ikke forsto så meget av. Han lurte på om jeg kunne få noe ut av det. Jeg ba ham ta med seg utstyret til Campingvogna, så kunne jeg lytte til det når jeg hadde anledning. Det handlet om en Amerikansk forkynner som hette William Branham, Det var en Norsk broder som hadde vært i USA og sittet under hans forkynnelse i en periode på tre år. Egentlig skulle han og hans hustru reise som misjonærer til Sør Amerika, men da de fikk høre denne forkynneren følte de at de måtte kansellere den videre reisen og få med seg det som William Branham reiste og forkynte.

Han hadde en mektig tjeneste. Usedvanlige tegn og under fulgte ham i denne tjenesten. Den Norske broderen fikk en gang en åpenbarings veiledning under ett av møtene, som satte dype spor i ham. På dette lydbåndet vitnet denne broderen om det som Branham lærte. Det var emnet om Vanndåpen i den Herre Jesu Kristi Navn, Området rundt Guddommen, at det ikke er tre Guder, men bare En Gud. Det var utdrag fra Johannes Åpenbaring om de sju menighetstider, om de sju segl. Jeg visste ikke noe om formularet som Pinsemenigheten brukte, og hadde aldri tenkt over viktigheten i å døpe i Den Herre Jesus Kristi navn. Et av emnene var om fallet i Edens hage, at det ikke var frukt fra et vanlig tre som Adam og Eva spiste, men heller at de forbrøt seg gjennom forplantningens lov for lystens skyld i stedet for å oppfylle jorden etter Guds veiledning og tanke.

Disse opplysningene brant seg fast i meg. Jeg studerte det som ble sagt med en åpen Bibel, og gikk igjennom emnene flere ganger. Jeg fant ut at dette stemte med bibelens ord. Jeg skjønte også at dersom dette skulle bli hoved tråden i min forkynnelse, så ville jeg sikkert møte mye motstand fra den organiserte kirke verden. Jeg var jo ikke så gammel enda, og kunne lett bli skubbet unna dersom jeg ikke passet inn i systemet. Jeg var ikke redd for det. Jeg ville mye heller ha Herrens velsignelse på denne veien, enn vennskap på kompromissets vei. Jeg hadde jo også blitt bedt om å finne meg en annen menighet, etter episoden med vanndåpen i Frelses armeen. De ønsket ikke å forkynne om dåp i denne organisasjonen.

VÅRT FØRSTE BARN BLIR FØDT, OG TIDEN DEREFTER
I mellomtiden var Grace nå blitt gravid, og vi ventet vårt første barn. Vi hadde vært såpass aktiv at vi ikke hadde tenkt så mye på forberedelser til vår førstefødtes ankomst. Jeg husker min mor sa det til oss, at vi var ganske tankeløse som ikke hadde begynt å samle ting til det som trengtes når barnet skulle komme. Det var jo en stor begivenhet. Like etter denne påminnelsen, var vi på et møte i Nord Trøndelag. En søster som kom på møtene henvendte seg til Grace. Hun kunne se på henne at fødselen begynte å nærme seg. Hun spurte oss om vi hadde ordnet oss med det vi trengte til barnet kom. Vi måtte bare innrømme at det manglet mye på det enda. Da fortalte denne søsteren at hun nettopp hadde mistet et barn, ganske nyfødt, og legene hadde frarådet henne å få flere barn. Det var en tilstand som hun kunne oppleve igjen. Hun sa da til oss at vi kunne får hele hennes beholdning av utstyr for en rimelig penge. Her fikk vi baby utstyr i hele sin fylde fra barnevogn, seng, klær og alt annet utstyr som måtte trenges for en nyfødt ankomst. Neste gang min mor nevnte samme sak, så hadde vi alt det vi kunne trenge til barnets inntreden i denne verden.

Etter møtene i Kyrksæterøra, reiste vi en tur ned til Lista og besøkte Graces foreldre. Det var ikke så lenge til hun nå skulle føde, så vi tok noen roligere dager der. Da vi kom dit, hadde Graces far akkurat fått noen hefter med forkynnelse fra William Branhams tjeneste. Det lå en 15 – 20 hefter i bokhyllen. Jeg hadde akkurat fått høre om denne forkynneren gjennom dette lydbåndet, og her lå det nå forkynnelse i hefteform og ventet på meg. Jeg tok for meg alle disse heftene og leste dem igjennom. Det var emner om å komme tilbake til den originale tro på Gud. Hvordan mennesker omgjør Bibelens ord for å passe bedre inn i vår moderne verden, og på denne måten fjerner det den nære kontakten med Herren. Det var forkynnelse som oppfordrer til å kjenne vår dag og vårt tids budskap, emner om en kvinne i Bibelen med navnet Jessabel, hvordan hun gjennom egoisme og selvtekt manipulerte sin mann, Akab, og fikk ham til å gjøre uhyggelige ting i Israel. Det var hefter om De Sju menighetstider, og at vi nå levde i en periode som kalle Laodikeas tid. Dette er en lunken tidsalder, hvor menneskene kan tillate seg alt mulig og enda kalle seg kristen. Der var emnet om de Sju Segl i Johannes Åpenbaring fra kap. 6 og videre. For meg var det et vell av informasjon, og summen av denne forkynnelsen ledet til en god forståelse av Bibelens ord.

Jeg skjønte etter hvert, at dette trengte jeg å søke Herren om, så når vi kom hjem til Trondheim, ville jeg ta en tid i bønn til å forberede hvordan jeg skulle gripe an denne utfordringen. Da vi kom hjem etter turen til Sørlandet, kom tiden da Grace skulle føde. Vi fikk ei fin jente, og kalte henne Anja. Graces mor hette Anna og dette var en Russisk form for Anna, så det ble ikke så langt unna hennes navn. Mens Grace lå på sykehuset etter fødselen ble jeg spurt om jeg kunne komme ut til Råkvåg, på Fosen halvøya. Det var en venneflokk der som skulle ha en Bibeluke. En forkynner fra Pinsemenigheten skulle holde Bibeltimer, og jeg skulle hjelpe til med sang og musikk og vitnesbyrd. Det var fra en onsdag til søndag. Grace skulle bli liggende på sykehuset i ca. 1 uke, og Anja ble født på en mandag, så da ville jeg være tilbake til hun skulle skrives ut.

Jeg reiste da ut til Råkvåg og ble plassert hos en ivrig familie, som alle søkte Herren om ledelse i livet. Etter møtet den første kvelden, ble vi sittende ved kveldsbordet og samtale om Den Hellige Ånds Dåp. Selv hadde jeg en klar tanke om hva det var å Motta Den Hellige Ånd. Det var mor og far og to barn. De hadde alle søkt denne åndsopplevelsen i lengre tid, men hadde ikke noe klar visjon om hvordan de skulle få denne åndsdåpen. Jeg forklarte da ut fra Ap.Gj.19. at denne opplevelsen ville komme som et resultat av at de hadde begynt å tro på Jesu Kristi evangelium. Jeg sa også at dersom de ville ha denne opplevelsen, kunne de få den i kveld. De ble ganske forbauset over en slik påstand, men de hadde prøvd alt annet, og intet hadde fungert så langt. De skyndet seg å rydde opp etter kveldsmaten, og gikk rett bort til sofaen og begynte å be. Her lå vi alle fem på kne, og jeg lyttet til hvordan de ba om å få denne opplevelsen. Etter en stund stanset jeg dem, og tok tak i måten de ba på. Jeg forklarte at Åndsdåpen kom som et resultat av omvendelsen, og vanndåpen. Dersom disse tingene var et oppriktig standpunkt i deres liv, så kunne de ta imot Den Hellige Ånd.

Paulus spurte de Hellige i Ephesus om de hadde tatt imot Ånden etter at de hadde kommet til troen. De svarte at de ikke engang visste om hva den Hellige Ånd var. Paulus spurte da om hvilken dåp de var døpt med. De svarte Johannes dåp. Da skjønte Paulus at de ikke kjente til det fulle evangeliet om Jesus Kristus. Han forklarte da om Johannes som forløperen til Kristus og at etter korsdøden og oppstandelsen var nå Den hellige Ånd tilgjengelig for alle som trodde. Paulus tok da de troende med seg ned til vannet og døpte dem alle om igjen i den Herre Jesu Kristi navn. Han la så sine hender på dem, og de tok imot den Hellige Ånd. Resultatet ble at de talte med andre tunger og profeterte. Det ble en Åndsutgytelse der i Ephesus som spredde seg over hele Lilleasia.

Etter denne forklaringen, begynte vi å be igjen, men nå med den hensikt å ta imot Den Hellige Ånd. Et av barna hadde skjønt det som ble forklart og tok strak imot Ånden. Barnet begynte å tale med andre tunger, og jubelen sto i taket i den lille stuen. Alle ble så glade over denne opplevelsen, at de glemte helt seg selv. Hver kveld etter møtet ble det bønn og lovprisning; hjemme i stuen, og etter hvert hadde hele familien opplevd det som var lovet på pinsefestens dag. Familien tok med seg denne opplevelsen på møtet under Bibeluken og vitnet om det de hadde opplevd hjemme i stuen. Det ble ikke så godt mottatt av ledelsen, at de ikke fikk opplevelsen der under møtet. Jeg fikk høre at jeg hadde holdt denne familien oppe om nettene, og ville bli rapportert til hoved menigheten om tilfellet. Jeg tok ikke det så tungt, da det viktigste var at de hadde opplevd Åndens Dåp, hvor enn det nå var det hadde skjedd.

Jeg kom tilbake til Grace og Anja på mandag og vi kunne dra hjem med vår nye skatt. Gjennom de kommende ukene ble jeg mere og mere klar over hvilken retning mitt åndelige liv tok. Vi ble enige om at jeg skulle ta en tid i faste og bønn, og se hva Herren ville vise oss fremover. Jeg hadde blitt bedt om å skrive et vitnesbyrd angående menighetens femtiårs jubileum. De ville ha med noen artikler i Korsets seier, og jeg var en av dem som ble bedt om å skrive om mine opplevelser. Da artikkelen kom ut, hadde de omskrevet alt det som hadde betydning for vitnesbyrdet med den unnskyldning at vitnesbyrdet var for langt. Jeg skjønte at de ikke ville ha med det stinget som ville ransake hjertene, og som kunne hjelpe oss fra å falle i lunkenhet i denne Laodikeas tidsalder.

DA HERREN VISTE MEG DEN MOTSTANDEREN JEG KOM TIL Å MØTE
Jeg valgte da å finne meg en liten plass oppe på loftet; der vi bodde. Jeg hadde aldri vært der før, enda jeg hadde vokst opp i dette huset. Det var et støvete stubbeloft. Jeg tok med meg en lampe, så jeg kunne lese i Bibelen, en sovepose til å pakke meg inn i, da det nå var vinter og kaldt i været. Jeg tok med en krakk, som kunne fungere som et lite bord å ha bibelen på, og så var det lengselen etter å få høre fra Herren. Der ble jeg i 24 dager; i faste for Herren. Jeg hadde mye å tenke på, da jeg nå sto ved en viktig terskel i mitt åndelige liv, og hadde et stort behov for å vite at jeg hadde Guds velsignelse og ledelse i det som jeg gjorde for Herren.

På den 21dagen i denne perioden var det som om jeg våknet inn i en visjon. Det rommet jeg var på forandret seg, og jeg var plutselig i en stor sal, nesten som en kongelig sal. Den var delt i to med en stor portier som var hengt opp med en kraftig stang som strakte seg på tvers over hele salen. Portieren delte salen i to. Da fikk jeg se en menneskehånd, den tok tak i portieren og skjøv det til siden, og frem kom en skapning med en fryktelig ånds atmosfære rundt seg. Han så ut som et menneske; med grove trekk og et hårdt ansikt. Jeg ble fylt med uro da jeg så denne skapningen. Han så ut som selve Djevelen og i min ånd kom det. Denne ånden må ikke komme i berøring med deg.

Straks begynte jeg å stå imot denne personen, og bød ham stanse. Han hadde nemlig begynt å gå mot meg. Jeg brukte den Herre Jesu Kristi navn på ham, men han presset seg frem videre. Han kom nærmere. Da ble jeg ganske desperat og ropte ut; at han skulle stanse, I Jesu Navn. Da merket jeg at skrittene ble langsommere. Jeg fikk mot til å stå ham imot, inntil han ble stående helt stille. Han så lenge på meg, akkurat som om han ville sjekke om jeg ville slappe av fra trykket. Men jeg sto på, og bød ham om å vike tilbake og gå dit han kom fra. Han begynte da sakte og rygge bakover, skritt for skritt, inntil han sto der ved den store portieren. Jeg var skjerpet i min ånd hele denne tiden, og skjønte at denne ånden måtte på ingen måte få overtaket. Til slutt tok han tak i portieren og trakk det tilbake slik det var før han hadde vist seg. Sakte ble lyset dimmet og visjonen ebbet ut. Jeg var tilbake på det gamle loftet igjen.

Jeg forsto ikke helt hvorfor jeg skulle ha en visjon av Djevelen. Jeg hadde jo egentlig kommet opp på dette loftet for å høre fra Herren. I stedet hadde jeg sett en åpenbaring av Djevelen. Jeg var litt misfornøyd med en slik opplevelse, så jeg bestemte meg for å faste videre. De neste to dagene forløp uten noen videre opplevelse, men på den 24 dagen kom det i min ånd en forklaring på det som hadde skjedd. Det var som Herren tok meg med på en vandring i Bibelen. Han spurte meg om den gangen Han selv hadde vært i bønn og faste i førti dager. Hvem var det Han da hadde møtt? Jo jeg måtte innrømme at Han hadde møtt Djevelen. Vel, hva hadde jeg da å klage over? Jeg hadde møtt min motstander i denne åndelige kampen, så nå visste jeg hva som ville stå meg imot i vandringen. Herren sier jo. Stå Satan imot, så skal han vike fra deg. Det ble en stor lærdom å ta med seg videre i løpet.

Grace hadde i denne tiden vært meget tålmodig, og latt meg få fullføre den perioden jeg følte jeg måtte ha. Jeg kom ned fra loftet på søndag den 10 Desember og avsluttet fasten. Jeg fortalte henne om opplevelsen og mente vi kunne forvente litt forskjellige ting fremover. På mandag kom forstanderen i Pinsemenigheten på besøk. Han hadde fått tak på at jeg hadde vært borte i bønn og faste. Han var ikke så begeistret for mine ekstreme påfunn og mente a folk kunne bli tullete av slikt. Andre kom også på besøk, men de støttet handlingen og var med i bønn.

TILBUDET OM EN NY VOLVO.
Ei helg reiste jeg opp til Røros. Det var midtvinters og meget kalt der. Grace ble hjemme med Anja. Jeg talte på noen møter der. Den ledende eldste i hjemmemenigheten kom på disse møtene. På hjemturen fra Røros tilbød han meg skyss. Han fortalte hvordan han også hadde kjent på et kall til forkynnelse. I stedet hadde han bestemt seg for å jobbe hardt i arbeidslivet og heller gi midler til Guds sak. Han fortalte at han hadde fulgt med på hva jeg forkynte, og dersom jeg bare pusset på noe av det jeg sto for, så ville jeg ha en stor fremtid innen Pinsebevegelsen. Skulle jeg følge hans råd så ville jeg ikke ha noe budskap og forkynne, da han hadde pusset av alt det jeg ikke skulle ha med i forkynnelsen. Da sto jeg der tilbake med ingen ting. Hva skulle jeg da forkynne? Han lovte meg, at dersom jeg gjorde som han sa, så ville det stå en helt ny Volvo til min rådighet. Den skulle jeg få. Han visste at jeg hadde en gammel bil. Det var bare å møte opp på kontoret så skulle jeg få bilnøklene.
Jeg skjønte at dette ble et svik imot det som Herren hadde vist meg, så noe tur til hans kontor ville det ikke bli. Men jeg sa ham ikke imot der og da.

EN ELDRE SØSTER MOTTAR DEN HELLIGE ÅND
I møtene ble det etter hvert ganske livlig. Mange opplevde åndsdåpen, og ryktet begynte å komme ut at folk fikk den Hellige Ånd for lettvint. Grace og jeg fikk etter hvert en god inngang hos noen venner i Verdal. En gang vi var i Steinkjer skjedde det under et møte, at en eldre søster kom frem til forbønn. Jeg hadde spurt om det var noen som trengte Den Hellige Ånd. Denne søsteren hadde vært en Pinsevenn i 50 år, men hadde aldri opplevd åndsdåpen. Her kom hun frem og ville bli åndsdøpt slik jeg hadde illustrert det fremfor vennene. Jeg ble ganske forundret over at hun kom frem, for hun var jo selve symbolet på Pinsegruppen i denne byen. Hun forklarte at hun aldri hadde talt i tunger, derfor hadde hun heller ikke Den Hellige Ånd. Dette er en vanlig forståelse innen Pinsebevegelsen, at man må kunne tale med andre tunger som et bevis på at man er åndsdøpt. Dette medfører ikke riktighet. De åndelige gaver er det flere av, ni i det hele, og de blir aktivisert ved at den Hellige Ånd trår inn i ens liv. Men tungetale alene er ikke noen garanti for at man er åndsdøpt. Man trenger ikke å tale med andre tunger som noe bevis på det heller. I første Korinter brev Kap. 12, sier Paulus blant annet. «Taler vel alle med tunger?» Det i seg selv skulle være et varsku at man ikke kan bruke denne gaven som noe bevis.

Jeg ledet denne søsteren gjennom de enkle normer for hvordan de tok imot den Hellige Ånd på Apostlenes tid, og så ba vi sammen om at hun skulle ta imot ånden. Det gikk ikke så mange minutter, så var hun i fyr og flamme. Hun talte også med andre tunger, slik at de som ikke var vant til min illustrasjon, ikke kunne reise seg til protest. Det jeg ikke visste var at vennene ringte til Trondheim og ba om hjelp til å få stanset meg med denne forkynnelsen. Neste dag skulle vi ha møter i Verdal. På dette møtet så jeg en av de ledende eldste fra Trondheim til stede. Jeg syntes det var flott å se ham på møtet, men visste egentlig ikke grunnen til hans tilstedeværelse. Møtet gikk sin gang og mot slutten ble det invitasjon til forbønn av forskjellige behov. Tre søstre stilte seg opp og ville bli fylt med den Hellige ånd. Jeg forklarte dem enkelt om å ta imot ånden, og det gikk ikke lenge så sto de der alle og talte med nye tunger. Den ledende eldste kom da frem etter møtet og spurte meg om jeg visste hvorfor han var der denne kvelden. Jeg sa at det visste jeg ikke, men at det var godt å se ham på møtet. Han forklarte da at det var kommet klage på meg over denne forkynnelsen om Åndens dåp, men han kunne ikke se at det var noen feil med det jeg hadde forklart. Så han ønsket meg lykke til videre i gjerningen, og så dro han hjem.

JEG BLIR UTESTENGT FRA PINSEBEVEGELSEN.
Tilstanden tilspisset seg etter hvert og jeg ble til slutt innkalt på kontoret til forstanderen. Den ledende eldste som hadde tilbudt meg bilen var der også. Han nevnte at jeg ikke hadde kommet på hans kontor. Der ble jeg konfrontert med den forkynnelse jeg førte, og at jeg i tillegg hadde gått god for læresetninger som William Branham hadde forkynt. Det gjaldt særlig dette med fallet i Edens hage. Jeg hadde enda ikke vært inne på denne siden av Bibelen. Men Pinsebevegelsen som system; hadde tatt avstand fra denne forståelsen av Guds Ord. De brukte da disse tingene for å få meg bort fra sine rekker. De sa at de skulle fortelle alle menighetene i Norge om mitt standpunkt, så jeg aldri skulle finne en åpen dør blant dem. De kunne ikke bevise noen av sine påstander, men for meg var det enkelt. Dersom de ikke ville ha meg med på sitt lag, så var jeg villig til å gå videre. Jeg ble dermed strøket fra medlemsboken i denne bevegelsen, og sto nå alene uten åndelig støtte fra noe system.

Jeg skjønte at dette var hva Herren ville vise meg under fasteperioden. William Branham, var vel den beste tjeneren Herren hadde fostret opp i moderne tid, men han ble av systemene stemplet som en falsk profet og vranglærer, og utestengt fra alle de store Pinse organisasjonene i Amerika. Det i seg selv var jo et slående bevis på den lunkenhet som råder i de store religiøse systemer. I William Branhams fotspor råder det også en del fanatisme. Mange har gjort denne Herrens tjener til en ufeilbarlig tjener. De tar hvert ord han har sagt som inspirert av Gud, og at han ikke kunne gjøre eller si noe feil. William Branham var en synder, frelst av nåde, som alle oss andre. Han hadde et større kall enn noen av oss, og Herren brukte ham på underfullt vis. Men ingen er ufeilbarlig. Bro. Branham sa det til alle han forkynte til, at de måtte sjekke alle ting med Guds ord. Han viste folket veien til Jesus Kristus. Han levde et Kristus likt liv. Få mennesker har vel vist mere ydmykhet og hengivelse til Herren enn denne mannen. Når han sa «Så sier Herren,» så var det fordi Herren inspirerte ham til det.

EN PERIODE SAMMEN MED EN FORKYNNER FRA MARANATA.
Jeg var ung og fortsatt ikke prøvet på så mange felt i den åndelige verden, men begynte nå å forstå at denne veien kom til å bli ganske spesiell. Det gikk noen dager etter denne opplevelsen, så fikk jeg beskjed av Herren om å møte en annen forkynner. Han var med i en gruppe her i Norge som kaltes Maranta. Jeg hadde ikke så lyst å treffe ham. Dette var jo bare en ny organisasjon og jeg hadde nå systemene langt oppe i halsen. Herren ble ved å vise meg denne mannen, så jeg måtte til slutt dra opp og hilse på ham. Da jeg banket på døren, kom hans kone ut og tok imot meg. Hun utbrøt: «kom å se hvem som står her.» Det viste seg at de hadde tenkt å ta kontakt med meg. De visste nå at jeg ikke lengre reiste blant Pinsevennene. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å virke sammen med dem. De hadde et større møtetelt, og reiste rundt i Norge med teltmøter om sommeren. De manglet noen som kunne være med dele ansvar i møtene. Siden Herren hadde vist meg denne mannen, tok jeg imot tilbudet. Vi reiste først til Oslo, hvor jeg ble introdusert ovenfor ledelsen i denne bevegelsen. Det ble noen møter sammen med dem. På en fredag kveld skulle det ikke være noe møte. Jeg ville da dra ned i byen og finne meg et lite lokale hvor det var forkynnelse. Jeg fant en gruppe i Folkets Hus i Oslo. Der var det en forkynner som jeg hørte var en frisk type. Jeg gikk inn der og satte meg helt bakerst. Under møtets gang henvendte forkynneren seg til meg og spurte om jeg hadde en sang. Jeg gikk da frem og sang en av salmene fra Bibelen. Etter sangen ble jeg bedt om et vitnesbyrd. Jeg vitnet litt om ting som Herren hadde vist meg i den siste tiden. Venneflokken priste Herren og det ble en herlig stund.

EN INTRODUKSJON TIL DEN KOMMENDE TJENESTEN.
Da møtet var over, og jeg skulle forlate lokalet, kom en eldre søster bort til meg. Hun tok meg i hånden og holdt den fast. Så kom det en profeti fra hennes munn. «Du er meg et utvalgt redskap, og jeg skal sende deg over hav og land til de fjerneste kyster, og du skal forkynne mitt ord.» Jeg kjente ikke denne forsamlingen, og de hadde aldri sett meg før. Jeg tenkte i mitt stille sinn. Kanskje hun er litt skrullete. Jeg hadde jo ingen tanker om å reise utenlands. Ikke kunne jeg videre Engelsk heller. Jeg tok litt lett på dette, og la det på hyllen.

Den forkynneren jeg hadde begynt å reise sammen med, hadde også lest litt om William Branham. Han trodde også at man måtte døpes i den Herre Jesu Kristi Navn. Derimot hvis man var døpt allerede, selv om det var i Faderens, Sønnens, og Den Hellige Ånds navn, så måtte man ikke tenke på å døpe seg om igjen. Han trodde ikke på gjendåp. En gang vi hadde møter på et sted kalt Vikna, var det en søster som ville bli døpt. Jeg sto da der og presiserte hvor viktig Dåpen i den Herre Jesu Kristi Navn var. Plutselig kom det i Ånden. «Hvordan er du selv døpt, du som sier at det er så viktig å gjøre det rett.» Det ble et ord som gikk meg rett til hjertet. Jeg lovte Herren at ved første anledning en slik mulighet bød seg, så skulle jeg gjøre det. Da måtte jeg bare finne noen som ville døpe om igjen. Møtene sammen med denne broderen førte meg sammen med andre venner som hadde med William Branhams tjeneste å gjøre. De hadde også bare hørt om ham gjennom broderen som hadde vært i USA disse tre årene.

Den evangelisten jeg reiste sammen med hadde en veldig tiggende tjeneste. Var han ikke fornøyd med kollekten så passerte han korgen en gang til. Økonomien var rotete, så jeg tror Herren ville vise meg hvordan ting ikke skulle gjøres. Han ga meg ansvaret for kasse beholdningen, og jeg kjøpte straks ei kassadagbok og begynte å føre inn og uttak av kassa. Han merket at hans navn ble notert ganske ofte i boken, da uttakene skjedde mest fra hans side. Etter hvert ble han mere oppmerksom på mine holdninger, og det varte ikke lenge før beskyldninger om at jeg ødela for hans tjeneste ble ganske merkbare.

En dag kom han kjørende hjem til meg og gav meg sparken. Jeg skulle ikke lengre reise sammen med ham. Grace og jeg fikk da igjen låne hytta til denne eldstebroderen som vi tidligere hadde fått låne. Vi dro rett opp på denne hytta og fastet i en uke. Vi snakket ikke med noen om denne perioden. Heller ikke at vi hadde fått sparken fra dette misjonsarbeidet. Den siste kvelden vi var på hytta, kom Herren med en direkte tale til oss gjennom nådegavene. «Han sa vi kunne pakke sakene våre på hytta og reise hjem. Alt var lagt ferdig for oss» Det var et merkelig budskap, men som sagt så gjort. Vi hadde allerede lagt oss til å sove, men et slikt budskap kunne ikke bli værende til neste dag. Vi sto opp, pakket sakene og reiste hjem. Vi var fremme ca. kl. 02:00 på natten. Jeg kikket i postkassa da jeg skulle gå inn i huset, og der lå det en lapp foldet. Det var kona til denne predikanten som hadde sparket oss som hadde skrevet en notis om at jeg måtte komme opp til deres hjem, så snart jeg hadde lest notatet.

Det var allerede for sent til det der og da, så jeg ventet til morgenen. Da tok jeg turen opp for å høre hva som var så viktig. Herren hadde jo talt at alt var lagt til rette for oss, og dette var det eneste notatet som vi hadde på dette tidspunktet. Da jeg kom frem og banket på døren, kom det en meget frustrert kone i døren. Hun spurte straks hva vi hadde gjort dem, og hvorfor vi hadde gått rundt med en masse sladder. Jeg visste ikke hva hun snakket om, så dette var noe nytt for meg. Det var jo de som hadde sparket oss fra tjenesten. Kanskje vi kunne få en forklaring på denne frustrasjonen. Da fortalte hun om baktalelser og sladder som hadde versert både i Trondheim og Oslo, og at jeg hadde dratt rundt og svertet broderen med skarpe beskyldninger.

Jeg kunne bare si det som det var, at vi ikke hadde snakket med et eneste menneske om disse tingene. Heller ikke om at vi var blitt sparket ut fra deres tjeneste. Da fikk pipa en annen lyd. Hun ringte opp sin mann, som da var i Oslo, og forklarte hva jeg hadde sagt, og de trodde meg på det. Dagen etter kom han tilbake fra Oslo, og kjørte rett hjem til meg. Han ba ikke om unnskyldning for det han hadde gjort i forrige uke, men tilbød meg igjen å bli med på videre møtevirksomhet ute på Vikna. Herren hadde jo talt til meg og sagt at alt var klart for videre vandring, så jeg godtok tilbudet, og reiste opp til Vikna for å ordne opp med teltplass og møter. Dette fikk jeg til på et par dager, slik at møtene kunne starte opp allerede til helgen.

Utstyret kom til Vikna og vi satte opp teltet og begynte en god møteserie som varte i ca. tre uker. Flere venner ble nå døpt i Jesu Kristi navn, og Pinsemenigheten i Trondheim ble så ergerlig på oss at de sendte bud på Arild Edvartsen for å preke noen budskap om treenigheten og mot dåpen i Jesu Kristi navn. Edvartsen ga senere ut disse talene i sitt blad, Troens bevis, og gikk imot William Branhams lære og tjeneste. Vi drev ikke og forkynte om William Branham, eller om hans lære. Vi forkynte Bibelens klare ord om omvendelse og dåp, inkludert Åndens dåp. Det blir som da Fariseerne ville angripe Jesus Kristus for det han lærte. De laget påstander som ikke stemte overens. Men vi brydde oss ikke noe særlig om det. Vi var bare glad for å kunne forkynne evangeliet.

Etter møtene på Vikna reiste vi videre til Ålesunds området og utenfor Langevåg. Der hadde vi flere møter. Evangelisten reiste hele tiden hjem i ukedagene, og kom heller til møtene i helgene. Jeg hadde møtene hele tiden og under ett av dem hadde jeg kommet med en uttalelse at, religiøse systemer ikke kunne frelse noen mennesker. Det var alene Jesus Kristus som kunne frelse. Dette ble tatt ille opp, og forvrengt på en slik måte at noen av møte gjengene ringte opp til Evangelisten og sa, at nå måtte han skynde seg ned og berge restene av denne møteserien, for jeg holdt på å ødelegge hele greia. Han kom ned i all hast og avsatte meg der og da. Han spurte ikke en gang hva jeg hadde gjort.

En kvinne i denne gruppen hadde hatt en drøm om at det skulle bli vekkelse i denne bygda, men det var ett hode som sto i veien for denne vekkelsen, og det var meg. Ble jeg ryddet bort så var det duket for flotte møter. Dette var på en fredag. Jeg ble ryddet bort, men de pakket allikevel sammen på førstkommende mandag og reiste videre. Vel de fikk i alle fall meg bort fra denne virksomheten. Jeg var ikke det minste lei meg, Jeg var ferdig med dette sirkuset og hadde hvile over den veiledning Herren hadde vist meg. Han hadde med dette også lært meg hvordan ting ikke skulle gjøres, og det er en god lærdom å ha med seg. Jeg så aldri denne broderen igjen i noen møtesammenheng.

OM Å KJØPE SEG EIENDOM
I det jeg skulle forlate denne gruppen, fikk jeg en telefon fra min far, om at jeg måtte komme hjem og flytte ut sakene fra den leiligheten vi hadde. Han hadde gått konkurs og måtte selge den eiendommen vi bodde i. Etter at jeg hadde sluttet, hadde han engasjert fremmede arbeidere til å jobbe for seg. De hadde stjålet større beløp fra firmaet, slik at han ikke kunne svare for sine regninger mere. Far var meget nedbrutt over disse tingene, og han holdt nok meg litt skyldig i det hele, da jeg hadde sluttet hos ham; for å reise med evangeliet. Nå ville han at jeg skulle komme hjem og finne meg en annen plass å bo. Da var det at Herren talte til meg og sa: «Du skal kjøpe dette huset, og du skal få det billigere enn den pris han først har tenkt seg.» Frem til da hadde jeg aldri tenk at jeg noen gang skulle kjøpe meg hus. Herren kommer jo snart, og da ville jeg ikke eie noen ting. Men her snudde Herren opp ned på min tankegang, og sa at det ikke var galt å eie ting. Jeg fikk også summen som eiendommen kom til å bli solgt for.

Noen dager senere ringte han igjen og gjentok at jeg måtte skynde meg å komme hjem, for han var nødt til å selge nå. Vel jeg fortalte at jeg ville komme hjem over helgen. Det var den samme helgen som jeg ble sparket fra denne teltvirksomheten. Da han hørte at jeg virkelig skulle komme hjem, snudde han i telefonen og spurte rett ut om jeg kunne tenke meg å kjøpe eiendommen. Vel jeg drog litt på det for, prisen var høyere enn det jeg hadde fått fra Herren. Han sa straks at dersom jeg ville kjøpe det, skulle jeg få det billigere. Da han nevnte prisen, stemte det på en prikk det som Herren hadde sagt tidligere. Jeg sa da at jeg var interessert og skulle gjøre mitt for at handelen skulle kunne lykkes.

Jeg kom da tilbake til Trondheim og møtte min far. Han lurte på hvordan jeg skulle kunne skaffe disse pengene, da jeg ikke var i arbeide slik han mente en jobb skulle være. Jeg fortalte at vi fikk ta en tur i banken og se hva det ble til. Far ville være med, men fortalte at han ikke kunne stille som garantist da han var konkurs. Vi dro til den banken som jeg og min far hadde litt kontakt med. Vi kom inn på et kontor, og funksjonæren begynte å spørre om min status. Jeg fortalte at jeg var en omreisende forkynner, og ikke var tilsluttet noe religiøst system. Funksjonæren ble forundret over at jeg ikke hadde fast underhold og at jeg levde såkalt i tro til Herren. Han spurte hvordan jeg hadde tenkt å gjøre opp for meg, når deg nå skulle sette meg i slik gjeld. Han sa det slik: «Kan du gi meg EN god grunn til å gi deg et slikt lån.» Jeg tenkte litt på det før jeg svarte på denne måten: «Jeg har aldri feilet å betale mine regninger på forfallsdato; til denne dag.» Det kom brått på ham og han undret seg over et slikt svar. Nå snudde han helt om og sa; at dette lånet skulle bli innvilget i denne uken, så jeg kunne kontakte ham igjen på onsdag. Dette var på en mandag. Da vi gikk ut fra dette kontoret undret min far seg storlig over vendingen saken hadde tatt. Han hadde ikke engang spurt etter en garantist. Fra den dagen lånet ble innvilget og til det første avdraget skulle betales, gikk det mere enn seks måneder. Jeg ringte flere ganger og spurte etter en nedbetalingsplan, men fikk til svar at det skulle jeg få når tiden var inne.

Da vi var i Ålesund hadde jeg sendt Grace og Anja med fly ned til Lista. Noen venner som hadde vært med på møtene der, hadde sett hvordan vi ble behandlet. De hadde satt til side noen midler og ga dem til oss, så vi kunne få avsluttet oppholdet der. Vi hadde også hørt om et sommerstevne som skulle være i Kviteseid i Telemark. Der var det en forkynner som skulle komme fra Amerika. De døpte folket i den Herre Jesus Kristi Navn, og der ville vi dra og bli døpt. De var også tilhengere av den forkynnelsen som William Branham hadde ført, så dette skulle bli interessant. Det var første gang vi skulle stifte bekjentskap med denne gruppen troende venner.

Selv ordnet jeg opp med kjøpet av eiendommen, og kunne så starte turen ned til Lista. Den gamle bilen vi hadde, var i dårlig stand så det var en utfordring å begynne reisen med den, men det var alt vi hadde. Motoren slukte motorolje og røyken av eksosen var mørk. Da jeg var kommet til Dombås, streiket den. Topp pakningen var gåen, så jeg måtte finne et verksted som kunne hjelpe meg med å rette på feilen. De hadde ikke tid til å hjelpe meg, men de ga meg en ny topp pakning og sa at jeg kunne låne verktøy hos dem. Jeg ble stående der å skru på denne motoren til sene kvelden. Jeg hadde aldri gjort dette før så det ble litt av en utfordring. Det ble vanskelig å starte bilen etter denne operasjonen, men jeg hadde hele Dombås bakken nedover mot Dovre Stasjon å få motoren i gang på. Til slutt fikk jeg den til å gå og kjørte i ett; helt ned til Lista. Bilen brukte fortsatt mye olje ca. 10 liter på hundre mil, men jeg kom da frem.
Vel fremme på Lista startet vi opp turen til Kviteseid. Der ble vi med på noen underfulle møter. Broderen som var hoved forkynner, hette Raymond Jackson. Vi spurte ham om han kunne tenke seg å døpe oss i Jesu Kristi Navn, og det ville han. Det ble dåp i innsjøen som hette Banak. Senere sto det en artikkel i stedets avis om denne dåpen, med bilde av oss. Den forkynnelsen denne broderen førte var en sunn Bibelsk forkynnelse. Han fikk Bibelen til å leve foran oss. Det var noen flotte dager der.

MOTORTRØBBEL OG HAVARI
Da stevnet var over reiste vi tilbake til Lista. Vi hadde latt Anja bli igjen der hos besteforeldrene. Underveis til Lista, begynte det å banke noe forferdelig i motoren. Stemplene i motoren begynte å ramle og til slutt gikk motoren helt i stå. Vi kjørte i en nedover-bakke og lot bilen trille ned så langt det gikk. Etter oss kom det en annen liten Renault. Det viste seg å være den broderen som hadde talt inn på dette spolebåndet som vi hadde hørt på året før. Han hadde også Raymond Jackson og kona med i bilen. De var på vei til Stavanger for å reise videre med fly tilbake til USA. Da broder Jackson fikk se oss med motorhavari, tok han frem pengeboken, leverte oss tretti dollar, og sa at dette skulle være til hjelp til en ny motor. Jeg takket for gaven. De tilbød seg å slepe oss til Lyngdal, hvor det nærmeste Renault bilverkstedet var. Det var ikke så langt så det gikk greit.

Vel fremme i Lyngdal tok vi farvel med våre hjelpere, og fikk kontaktet foreldrene til Grace. Hennes far kom da og hentet oss, og vi lot bilen bli igjen utenfor verkstedet. Det var allerede blitt sent på kvelden. Dagen etter ville jeg reise ut til Lyngdal for å se om det kunne være noe hjelp å få. Far til Grace spurte om jeg kunne reise innom en eldre søster i Herren; som hadde ligge syk en stund. Hun ville gjerne at jeg skulle komme innom å be for henne. Det lå på samme veien til Lyngdal så jeg lovte å dra innom henne. Jeg kom frem til stedet og fikk besøkt henne. Vi samtalte om Herrens vei og hadde en bønnestund over hennes sykdomsplager. Da jeg skulle gå, åpnet hun skuffen ved siden av sengen og tok frem tretti dollar. Hun hadde vært i USA i yngre dager og fikk nå en liten pensjon fra Amerika. Nå hadde jeg plutselig 60 dollar til en ny motor.
Da jeg nådde frem til Lyngdal, viste det seg at de en uke tidligere hadde hentet inn en opprustet bil av samme merke som min Renault. Verksmesteren sa at han hadde startet opp motoren og at den så ut til å fungere, men resten var bare rustholken. Da jeg la frem mitt problem, sa han at jeg kunne få overta denne bilen for en billig penge. Dersom det var noe jeg kunne bruke der så bare ta det. Han ville ha «90 dollar for bilen, omregnet i US dollar» Vel jeg hadde 60, og spurte om jeg kunne få betale når jeg hadde fått satt inn motoren og forvisset meg om at den virket greit. Det hadde han ingenting imot. De hadde ikke anledning til å gjøre jobben for meg, så de ga meg verktøy og litt instruks om hvordan jeg skulle gå frem for å skifte motor. Jeg satte i gang og begynte å skru ut min egen motor.

Mens jeg holdt på med dette, kom det en broder som jeg husket fra sommerstevnet i Kviteseid. Han og hans søster var inne på service med sin Reanult på dette verkstedet. Han fikk høre om motorhavariet og om denne rustholken som jeg nå skulle hente ut motoren fra. Han ønsket meg lykke til med jobben og gikk tilbake til servicekontoret. Senere på dagen kom han bort igjen. Da holdt jeg på med utskiftingen. Da stakk han til meg noen norske kroner. De hadde den samme verdi som nye tretti dollar, og dermed hadde jeg nok til å betale motoren. Det var et under å se Herrens perfeksjon gjennom alt. Jeg gikk i banken og fikk vekslet alt over til Norsk, og hadde dermed hele beløpet til ny motor. Verksted folket hjalp meg å flytte over motoren, da det trengtes presisjon for å treffe gir og clutch på riktig måte. Jeg var ferdig med hele jobben i løpet av senkvelden, og kunne stolt prøvekjøre en ny installert motor. Verksmesteren tok noen prøver og justerte litt på tenning og slikt, så var det hele over. Denne bilen hadde vi etterpå mye glede av de neste to årene og motoren funderte godt så lenge jeg hadde den.

Mens vi var på Lista, hjemme hos Graces familie, banket det på døren, og inn kom en meget beveget mann. Han fortalte en historie om hvordan han hadde brukt Grace og meg som et eksempel på mennesker som levde i tro til Herren. Da hadde datteren i huset sagt til foreldrene av de måtte ta ut alle sparepengene hennes og gi dem til oss. Foreldrene hadde forsøkt å snakke henne ifra å gjøre noe slikt, men det var umulig. Så på denne dagen hadde far vært nødt til å gå i banken å ta ut det hun hadde på kontoen. Han kom med hele beløpet og hadde tårer i øynene når han overrakte datterens eiendom. Selv var vi sterkt berørt av denne historien. Jeg tenkte på det som står skrevet i Bibelen at «ved barn og diebarns munn har du beredt deg lovprisning.» Dette ble da penger som vi kunne bruke til å reise hjem til Trondheim, og fortsette vår åndelige virksomhet.

USA

pelican cbd male enhancement gummies increases your mood libido sex drive is it worth the money super health male enhancement gummies shocking benefits boost stamina power does it really work king cobra male enhancement gummies reviews boost your sexual performance cbd gummies for ed top cbd gummies get it now offer 2024 amaze cbd gummies best male enhancement gummies 2024 top edible gummy products for men s sexual health vigrx prostate support male enhancement pills side effects ingredients complaints vigrx prostate support us uk ca au de reviews official website vigrx prostate support peak power cbd gummies reviews improve sexual health 100 safe effective results best cbd gummies for erectile dysfunction to boost sexual health