Tiden her i Uganda går sin gang. Bro. Leo har litt problemer med å finne en forsvarlig bil til turene ut til de landsbyene han har planer med å ta oss. Alt kjørematriell hos vår troende venner her er enten motorsykkel eller ganske utrangerte biler. Kanskje litt risikabelt om vi skulle bli stående ute i perriferien uten mulighet til å komme oss tilbake til vårt overnattingssted.

Jeg husker en motorsykkelfamilie i Filippinene som hadde 6 – til 8 personer sittende kombinert på en planke på tvers av sykkelen. Kanskje ikke den beste løsningen for oss.

I går kveld hadde vi møte i menigheten til bro. Leo. Mottakeligheten er like ivrig som sist vi var her, og forventningen er like stor nå som da.

Jeg husker i fjor, da ble vi bedt om å be for en ung kvinne på et sykehus her. Hun var blirr utsatt for vold og var svanger. Hun var også kommet på avstand fra Herren. Etter hva jeg forstår, var hun ikke i stand til å bære frem babyen og hadde havnet på sykehuset og mistet babyen. Hun ble bedt for der og Herren rørte ved henne. Hun ble frisk og begynte å gå på møtene.

Men i det siste hade hun falt fra igjen og begynt det gamle livet. Det endte med en ny voldtekt og hun ble svanger igjen. Følgende var at hun ble meget syk og i denne uken døde hun. Livsstil og følger går ofte hånd i hånd. Herren hjelper oss, men vi må også hjelpe oss selv ved og holde oss nær til Ham.

Det ble en påminnelse igjen om at vi er forgjengelige av natur. Ånden og kjødet strider alltid imot hverandre, De blir aldri enige. Vi må bare velg og hold oss når til Herren. Da har vi i alle fall gjort det vi kan. Ulykker og hendelser kan variere og skje med oss alle, men det å holde seg nær til Ham, er en svært så nødvendig faktor, for å unngå de sider som vi kan påføre oss selv. Gud er fremdeles god, og Hans miskunnhet varer for alltid.

God bless.