Grace M. Strømmen

Hva hendte med jenta fra Lista?

av Grace Strømmen

INNLEDNING

Jeg skriver dette vitnesbyrdet om meg selv på grunn av en drøm jeg hadde.  Drømmen hadde jeg natten 5-6 November 1996.

Jeg så for meg ansiktet til ei eldre søster i Lista Pinsemenighet.  Hun sa: ”Ja, det jeg har hørt om deg Grace er at du giftet deg med en mann fra Trøndelag og kom bort i vranglære”.  Da tenkte jeg: ”Folk vet jo ingen ting om hva som egentlig ledet meg til å ta de valg jeg har tatt her i livet og hva jeg tror på.  De hører bare rykter om at jeg kom bort i vranglære.  De aner ikke hvordan Herren har ledet meg på spennende vis opp i gjennom årene.  Du skal skrive ditt eget vitnesbyrd Grace.  Du skylder menneskene som du vokste opp i blant din egen versjon på hva som har skjedd.”  Alt dette kom foran meg den natta i November.  Da jeg våknet, visste jeg at jeg måtte skrive dette vitnesbyrdet, om det så var det siste jeg gjorde her på jord.

DE FØRSTE BARNE OG UNGDOMSÅR

Jeg vokste opp på Skeime i Vanse, og hadde en god barndom.  Jeg var eldst av 3 søsken.   Mamma og vi barna tilhørte Lista Pinsemenighet, så det var der pappa og vi alltid gikk på møter.  Når menigheten hadde besøk av forskjellige predikanter, evangelister og misjonærer, bodde de ofte hos oss.  Jeg syntes bestandig det var så interessant og lytte til deres opplevelser med Herren.  Noen hadde drømmer og syner å fortelle om.  Andre hadde opplevd helbredelser og undre i deres liv.  Jeg husker når jeg skulle legge meg for natten, da tenkte jeg at slike ting ønsket jeg også å oppleve med Herren.  Jeg bestemte meg tidlig at jeg alltid ville følge Jesus, for til Himmelen ville jeg.  Det var målet.  Allerede 11 år gammel ble jeg troende døpt i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn.  12 år gammel opplevde jeg å bli fylt med den Hellige Ånd.  Og den Ånden har bevart meg opp gjennom årene på underlig vis.

I 11 års alderen hadde jeg også en drøm.  Jeg så Jesus på Himmelen i lang hvit kjortel og med svart halv langt hår

I 11 års alderen hadde jeg også en drøm.  Jeg så Jesus på Himmelen i lang hvit kjortel og med svart halv langt hår.  Det var også en liten neger jente med krøllet hår i drømmen.  Jeg husker da jeg fortalte denne drømmen, da trodde noen at jeg kanskje skulle bli misjonær.  Jeg husket jeg tenkte: ”Jeg kan da ikke preke eller legge ut ordet, men Jesus, deg vil jeg følge, koste hva det koste vil.”  Mange år senere, da jeg og min mann var i Afrika og holdt møter, da kom drømmen tilbake til meg.  Herren visste altså at jeg en dag ville komme blant det afrikanske folk.

Angående gutter og kjærester, så kikket jeg ikke på de som ikke trodde på Jesus,  Det var liksom noe som bodde inne i meg som sa at det ikke var riktig.  Men jeg trodde at når en gutt bare trodde det samme, og var kjekk og pen så var alt greit.  Jeg hadde forskjellige kjærester, men jeg fikk liksom ikke fred, og var fremme til forbønn mange ganger.  Nå forstår jeg hvorfor jeg ikke fikk fred.  Det var fordi jeg hadde sagt til Gud tidligere: ”Jeg vil følge deg fullt og helt, og din fullkomne vilje må skje med mitt liv, hva enn prisen er.”  Gud hadde altså en plan med mitt liv.

Jeg brøt opp forholdet jeg hadde med en kjekk gutt på den tiden.  Det var ikke lett, og jeg visste at folk snakket.  Jeg begynte på Bibelskole i Sarons Dal.  Jeg sa til Gud: ”Jeg vier hele mitt liv til deg.  Ikke vet jeg om jeg blir gift eller ikke.  Jeg klarer ikke å finne den rette mannen for meg selv, men hvis du Gud vil jeg skal gifte meg, så må du finne mannen til meg.”  I løpet av det året på Bibelskolen møtte jeg Rolf, som nå er min mann.  Han var utadvendt og pratsom, og hadde samme mål som jeg. Han ville vie hele sitt liv i Herrens tjeneste.  Det var noe inne meg som sa at; ”han blir din mann.

Gud hadde sagt til Rolf: Du har søkt og søkt etter ei hustru, men der sitter hun!

Herren hadde vist ham først at jeg var den rette kone for ham.  Allerede første dag da Rolf kom til Bibelskolen og tittet inn i salongen, ble øynene hengende på meg.  Jeg visste ingen ting, men Gud hadde da sagt til Rolf:  ”Du har søkt og søkt etter ei hustru, men der sitter hun.”  Han visste at det ikke kunne bli noe med den jenta han da hadde følge med, hjemme i Trondheim.  For hun tilhørte Statskirka, og sa at hvis de en gang fikk barn i sammen, så skulle de barnedøpes.  De hadde helt forskjellig syn på Bibelens lære.  Så han forsto at det forholdet ikke kunne vare.  Når man skal finne seg en ektemake i livet, er det viktig å be Herren om råd.  Han vet hva som passer best for oss, og kjenner oss bedre enn vi egentlig gjør selv.  Han vet hva som skal møte oss i fremtiden.  Vi mennesker har så lett for å se på det utvortes, om han eller hun er skjønn å se på.  Men menneskets indre karakter og motiv er dog det viktigste.

HVORDAN HERREN VELSIGNER SINE BARN

Vi ble gift den 27 November 1971, og har nå vært gift i 25 år.  Vi er blitt velsignet med 5 barn, 3 gutter og 2 jenter.  Vi har sett Herrens ledelse og velsignelse over våre liv i alle disse årene.  Vi startet vårt ekteskapelige samliv med at Herren alltid skulle ha førsteplassen i våre liv.

Mottoet vårt:

SØK FØRST GUDS RIKE OG HANS RETTFERDIGHET, SÅ SKAL DU FÅ ALT DET ANDRE I TILLEGG TIL DET

Mens vi gikk på Bibelskolen, var det snakk om at de trengte misjonærer på Taiwan.  Vi tenkte, kanskje er det dit Herren vil ha oss?  Vi var villige til å gå hvorhen Herren ledet oss, for våre liv var lagt i Hans hender.  Det viste seg at Herren hadde andre planer for oss.  Det er viktig å være i Herrens vilje med sine liv, da får man også oppleve Herrens velsignelser.  Da vi giftet oss etter Bibelskolens slutt, flyttet vi til Trondheim hvor Rolf kommer fra.  Han hadde ikke noe arbeid med det samme.  Men vi hjalp til i Pinsemenigheten og var med på utposter og teltmøter med vitnesbyrd og sang.  Vi hadde ikke noe fast lønn på den tiden.  Rolf og jeg hadde inngått et løfte for Herren, at vi aldri skulle si til noen mennesker når vi hadde behov for penger.  Vi var overbevist om at Herren våker over sine barn og gir dem hva de trenger til.  Det fikk vi virkelig oppleve også.  Herren våker over sitt ord, så Han fullfører det Han har lovet.

Vi opplevde at mennesker ble minnet av Herren om å gi oss noen penger.  Noen kom pr. post, andre kom på døra og stakk til oss i hånden.  Jeg husker spesielt ei eldre dame som ringte på dørklokka, og gråt da hun så oss.  Hun sa; ”Jeg visste ikke hvor dere bodde, men Herren sa, ta denne bussen, gå den gata, sving her, og her er jeg” Takk og lov til Herren.

Da vi skulle ha vårt førstefødte barn, hadde vi heller ikke noe videre med penger.  Vi var opptatt med teltmøter den sommeren.  Etter et møte kom ei dame og sa:  ”Jeg ser du skal ha barn og jeg lurer på om du er interessert  i å overta alt mitt barneutstyr?  Jeg mistet mitt barn, og legen rådet meg til ikke å få flere barn.”  Hva annet kunne jeg si enn Herren velsigne deg og Herren være lovet.  Vi betalte Kr. 400,- for alt det jeg trengte til en baby.  Det var vogn, seng, stellebord, balje bleier, sparkebukser, trøyer, babytepper osv.

Vi har også kjørt på tom bensintank, men Herren hjalp da også.  To ganger har jeg opplevd at når jeg syntes jeg trengte nye stuegardiner, fikk jeg også det av Herren.  Jeg bare ba en enkel bønn til Herren.  ”Herre du ser jeg har lyst på nye gardiner til stua, så hvis du tillater det så må du gi meg de pengene jeg trenger.”  Innen noen uker fikk jeg penger i hånden av søstre i Herren, som jeg ikke har fått fra hverken før eller siden.  Jeg må si til Herrens ære, at hele vårt hjem og alt vi eier og har, er frukter av Herrens velsignelser.  Det står i Salme 127.

DERSOM HERREN IKKE BYGGER HUSET ARBEIDER DE FORGJEVES, SOM BYGGER PÅ DET. DERSOM HERREN IKKE VOKTER BYEN, VOKTER VEKTERNE FORGJEVES.  DET ER FORGJEVES AT DERE STÅR TIDLIG OPP OG SETTER DERE SENT NED, SPISER MØYSOMMELIGHETS BRØD.  DET SAMME GIR HAN SIN VENN I SØVNE

Rolf hadde en merkelig opplevelse mens vi enda gikk på bibelskolen.  Elevene fra skolen var i Mandal ei helg.  Mens vi gikk i gata der, traff Rolf kameraten sin fra Trondheim.  Han var frisør i Mandal, men Rolf visste ikke det, så han ble overrasket.  Vi gikk inn på en Kafé og satt og pratet.  Kameraten pratet i vei om sin forlovede som jobbet på sykehus i Bergen, om bilen han hadde kjøp. (Selv om han ikke hadde sertifikatet)  Han snakket om frisør yrket og om hvor høyt han nå stilte i sin karriere.  Rolf ble litt trist til sinns.  Dette var jo kameraten som hadde fått Rolf til å begynne å gå på møter, og som førte til at han ble en Kristen.  Nå merket Rolf at kameraten var på avstand fra Herren, og alt for opptatt med denne verdens ting.  Mens vi satt der kom Herrens ånd over Rolf, og han måtte si til kameraten sin.: ”Dersom du ikke vender om til Herren og kommer på rett vei igjen, så vil noe forferdelig skje.”  Rolf ble overrasket over seg selv, at han kunne si noe slikt til sin beste kamerat. Kameraten ble stille og det ble ikke sagt noe mye mer.  De ble enige om å treffes til helga igjen.

I mellomtiden gikk kameraten til sjefen sin på frisør salongen og fortalte hva Rolf hadde sagt.  Sjefen, som ikke var en Kristen, ble sint og sa;  ”Enn å si noe slikt til sin beste kamerat.  Når han kommer til helga skal vi sannelig ta ham.”  Kameraten var enig og han fortrengte de alvorlige ord som var blitt sagt tidligere i uken.

På Onsdagen får kameraten en telefon fra Bergen med budskap om at den jenta han var forlovet med, var død.  Hun døde plutselig på jobb med diagnosen «hjertet brast.”  Etter denne hendelsen gav han opp sin karriere.  Han begynte på Krigsskolen i Frelsesarmeen, og er Kaptein der.

VI MELDTE OSS UT AV PINSEMENIGHETEN

På et av stedene vi hadde teltmøter, kom ei søster som hadde noen lydbånd hun ville vi skulle lytte til.  Hun var med i en lydbåndmisjon.  Spesielt et lydbånd fanget vår interesse.  Det handlet om en mann fra Norge som hadde vært på William Branhams møter i USA.  Han fortalte at han trodde Branham var en budbærer for endens tid; at han var den profeten som skulle komme i henhold til Malakias 4:5-6.  Det var den profeten som skulle bringe et budskap som skulle berede Jesu Kristi brud for opprykkelsen.  Han snakket om de 7 menighetstider fra Johannes Åpenbaring, om hvordan vi lever i den siste menighetstid – Laodikea.  Han talte om Guddommen, hvordan det ikke er tre personer i Guddommen, slik de organiserte systemer lærer.  Han talte om dåpen i vann, i den Herre Jesu Kristi Navn, og ikke i titlene fader sønn og hellig ånd.  Alt dette var nytt for oss.  Vi måtte virkelig ta Bibelen for oss på nytt.

Treenigheten hadde jeg aldri forstått fra før, og tenkte ikke noe dypere på det.  Men nå kom alt i et annet lys.  Jeg forsto Guddommen klart nå.  Gud, vår Fader er en evig Ånd som oppfyller hele universet og er alle steds nærværende.  Det står i Bibelen at den Hellige Ånd overskygget Maria, og hun fødte en sønn og han kaltes Guds sønn. (Ikke den Hellige Ånds sønn.)  Det viser bare at det egentlig er den samme ånd, og ikke to forskjellige ånder.  Jesus er den person som gjenspeiler Gud, og den eneste personen vi får se i Himmelen, mens Guds usynlige Ånd vil alltid være nærværende.  Når vi vurderte å døpe oss i den Herre Jesu Kristi navn, ba vi veldig mye.  Vi reiste på ei hytte og fastet og ba.  Jeg leste det Nye Testamentet over igjen.  Jeg hadde papir og blyant og skrev ned alle skriftsteder om dåpen.  Det viste seg ut fra Bibelen at alle som ble døpt, ble døpt i den Herre Jesu Kristi navn.  Det står også at alt som dere gjør i ord eller gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn. (Kol. 3:17)

Misjonsbefalingen av Jesus stemmer også (Matt. 28:19.)  Vi skulle døpe dem i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn.  Navnet er den Herre Jesus Kristus.  Det forstod alle disiplene som hørte på Jesus, for de døpte alle i den Herre Jesu Kristi navn.  Jeg gråt og ba, for jeg tenkte på hva alle vennene våre ville si nå.  Hva ville foreldrene si og hva ville ellers folk i Pinsemenigheten si.  Men jeg kom til den samme slutningen igjen.  Det er Herren jeg følger, og hva Han viser meg, det er det som gjelder.  Jeg har jo alltid sagt at jeg vil følge Herren, hva det enn koster.  Jeg vet også at det er Gud jeg skal stå for en dag, og han skal dømme meg (om jeg har fulgt Hans ord.)  Guds ord sier; ”Den som elsker meg og holder mitt ord.”  Hvis vi elsker Gud, så ønsker vi også å gjøre Herren til behag.

En morgen vi var i bønn, talte Gud til Rolf; Gå på besøk til den predikanten i dag

Vi kjente den gang ingen som trodde på budskapet til William Branham, og heller ingen som døpte mennesker i den Herre Jesu Kristi navn.  Men Herren leder sine barn.  En morgen vi var i bønn, talte Gud til Rolf; Gå på besøk til den predikanten i dag. Han fikk navnet, men tenkte; han tilhører jo Maran Ata, og dit kan jeg ikke gå.  Så tok Rolf seg en tur til byen i stedet og gjorde noen ærender.  Da han kom tilbake til der bilen sto parkert, lå det en parkeringsbot på frontruta. Han skjønte da at han var utenfor Guds ledelse.   Så neste morgen, da han fikk den samme befalingen, gikk han dit og banket på døra.  Mannen ble så overrasket og sa; «visste du at jeg ville ha tak i deg?”  Rolf måtte si som sant var at Herren hadde ledet ham dit.  Det ble til at de hadde flere møter i lag.

På en av reisene sa predikanten: ”Det er en ting jeg må si deg, jeg døper folket i den Herre Jesu Kristi navn.”  Rolf ble gledelig overrasket og sa at det trodde også han var Bibelens vei.  Så jeg vet ikke hvem som ble mest overrasket.  Det viste seg også at denne predikanten hadde flere ned skrevne taler av William Branham, som Rolf og jeg fikk lese.   De var så interessante og sa AMEN i vårt indre.  Gjennom samme predikanten ble vi også kjent med en annen broder som hadde flere av Branhams hefter, og lydbånd av talene hans.  Han kunne fortelle oss om et sommerstevne som skulle være i Telemark.  Det var folk der som døpte i den Herre Jesu Kristi navn.

Vi bestemte oss for å reise dit for å bli døpt.  Herrens veier er forunderlige.  Der var det en predikant fra USA som hette Raymond Jackson, og som døpte oss.  Jeg tror det var ca 17 – 18 stk. som døpte seg på det stevnet.  Pastor R. Jackson kunne virkelig tale Guds ord.  Han visste hva han snakket om, og hadde stor åpenbaring i ordet.  Neste år, da vi skulle på stevnet i Telemark igjen, var ikke R. Jackson der.  Vi savnet ham.  I stedet hadde de en annen predikant fra USA.  Han talte om William Branham, og var mer opptatt av mannen enn av Bibelen og Guds ord.  Vi ble skuffet over det.

Folk tror også at vi er Jesus Only

Nå forstår vi folk som reagerer når vi sier vi tror at William Branham var en Herrens tjener.  Noen mennesker har bare stanset opp.  De sier at de tror bare på det som Branham har sagt, og ikke noe annet.  Men han var jo kun en Herrens tjener som så mange andre, og nå er han  hjemme hos Herren. Herren har andre tjenere i denne tid, som han bruker.   Folk tror også at vi er Jesus Only.  Det er en organisert  gruppe kristne fra USA som startet lenge før William Branhams tid.  De tror at Jesus er både Faderen og sønnen.  Vi meldte oss ut av pinsemenigheten etter dåpen.  Vi er åpen for hans ledelse, og ønsker å vandre i de gjerninger Han har lagt frem for oss.  Jeg forstod at det var mye folkesnakk.  Folk forstod oss ikke, og trodde vi hadde kommet bort i vranglære.  Jeg merket mine kjære venners reservasjon.  Folk er alltid skeptiske til det ukjente, til det de ikke kjenner.  Men jeg er fremdeles glad i alle de kjære pinsevennene jeg vokste opp i blant.  Jeg ser det slik at Gud hadde an annen plan med mitt liv. Et sangvers som alltid kommer for meg er dette.

Og se ei på andre, hva angår det deg,

om de synes vandre en lettere vei.

Se du kun på Jesus, igjen og igjen

Vær tapperi striden og løpet fullendt.

Det er mer å få, og oppleve for Guds barn.  Det er ikke stopp når du kommer til Pinsemenigheten.  Hvorfor er det så mange trossamfunn i blant oss.  Reformasjonen begynte med Martin Luther.  Han kom med Guds ord som sier:  Den rettferdige, ved tro skal han leve.  Og det var sant, men de stopper opp der og ville ikke gå videre i Herrens Åpenbaring.  Men de som ville gå videre, fikk se Helliggjørelsen, og ble kalt Metodister.  Det var ved John Wesleys forkynnelse.  Men så stoppet også de opp og organiserte seg.  Men det var alltid noen som hungret etter mer lys i Guds ord.  Så kom Baptistene, som forkynte troendes dåp med full neddykkelse.  Men også de organiserte seg.  Men veien stanser heller ikke der.  De som ville ha mer av Guds ord, fikk oppleve nådegave-vekkelsen, som her i  Norge ble introdusert av T. B. Barratt.  Disse ble kalt Pinsevenner.  Feilen med dem alle er, at de organiserer seg, stanser opp og sier:  Dette er hva vi tror på.  Men det er mye mere for Guds barn å oppleve.  Bibelen sier:  Vi skal vandre i lyset – altså i åpenbaring og videre frem i åpenbaring – inntil høylys dag, for den Hellige Ånd skal lede oss til hele sannheten.

Jeg tror at William Branham var en budbærer og en profet for vår generasjon

Jeg tror at William Branham var en budbærer og en profet for vår generasjon, som åpenbarte mange sannheter i Guds ord.  ”Troen kommer av forkynnelsen.”  Hvordan kan man tro dersom man ikke har hørt.  Men Branham døde i 1965, og Gud reiser stadig opp nye tjenere i vår tid.  Matt 24:45-47.  ”Salig er den tjener som gir sine husfolk mat i rette tid.”  Det er viktig å få den åndelige mat og veiledning som gjelder for den tid vi lever i.  Dersom ikke forkynnere har åpenbaring i ordet, så blir folket tøylesløse.  Det er kun en vei som fører frem.   En Herre – En Tro – En Dåp.  Veien er smal og få er det som finner den.  Jesus sier også:  ”Mon om jeg skal finne troen igjen på jorden når jeg kommer tilbake.”  Det kan se ut som det er mange Kristne på jord i dag. Men mange er det bare i navnet, og de skikker seg mere og mere lik denne verdens barn.  Hvis vi elsker Gud, vil vi også gjøre det han sier i sitt ord.

Vi følte oss ganske alene etter at vi hadde døpt oss i den Herre Jesu Kristi navn.  Vi merket at våre venner i Pinsemenigheten trakk seg mer og mer tilbake, litt reserverte.  Når vi virket i Pinsemenigheten hadde vi ofte møter i Verdal i Nord Trøndelag.  Plutselig en dag fikk vi besøk fra noen av vennene fra Verdal.  De hadde hørt at vi var blitt døpt over igjen i den Herre Jesu Kristi navn.  De var nysgjerrige, og hadde lyst å komme og besøke oss.  Vi viste dem ut fra Guds eget ord, hvordan dåpen ble utført på Apostlenes tid.  Vi sendte med dem noen hefter med taler av William Branham.  Det tok ikke mange ukene, så kom det første ekteparet og ville bli døpt.  Og før året var omme, var vi ti stykker.  Vi brukte og samles så ofte som mulig i helgene.  En helg kunne vi være i Verdal, og neste helg var de hjemme hos oss i Trondheim.  Vi hadde bare husmøter i begynnelsen de første årene.  Flere ble etter hvert døpt, og flokken vokste.

I 1976, følte vi at vi skulle invitere pastor Raymond Jackson til vår lille gruppe i Trondheim.  Han var villig til å komme den samme sommeren.  Vi kjøpte oss et stort møtetelt og stoler.  Mange kom til vårt stevne.  Folk fra Sørlandet som hadde hørt Bro. Jackson tale da han var i Telemark, samt venner fra Nord Norge og Vest landet, ja også venner fra Sverige var der.  Folk var så begeistret at de ville ha Bro. Jackson til å komme neste år også, både i Nord og i Sør.  I løpet av vinteren 1977 fikk vi også et brev med invitasjon, og da til å komme på en tre ukers tur til Bro. Jacksons menighet i Jeffersonville i Indiana den følgende sommeren.

Herren skal sende deg over land, over fjell, over sjøer. Langt herfra skal du tale Guds ord

Før jeg går videre vil jeg nevne en hendelse som skjedde våren 1973.  Rolf virket sammen med den predikanten fra Maranata-menigheten.  De var i Oslo og hadde noen møter.  En kveld Rolf hadde fri, så tenkte han at han ville besøke en annen menighet i byen. Han kom til Steinar Drages møte i Oslo. Han har ikke vært der verken før eller siden.  Han satte seg på bakerste benk.  Plutselig sier Steinar Drage: ”Du broder der på bakerste benk, kom og syng en sang!”  Han kjente jo ikke Rolf.  Etter sangen ble han bedt om å vitne.  Det var fullt av liv og lovsang på møtet.  Da møtet var over og han skulle forlate lokalet, kom en eldre dame og skulle takke for møtet.  Da hun tok hånden hans, begynte hun å riste og kom med en profeti.  Profetien gikk ut på at;  ”Herren skal sende deg over land, over fjell, over sjøer. Langt herfra skal du tale Guds ord.”  Rolf ble tankefull og tenkte; ”Enten er dama litt ”rar”, eller så ser Herren noe som jeg ikke ser enda”. Vi hadde jo ingen menighet bak oss på den tid, da vi allerede var ute av Pinsebevegelsen.

Vi tok imot innbydelsen og reiste til USA på vårt første møte i Bro. R. Jacksons menighet.  Det var en opplevelse å få møte så mange som trodde det samme som oss.  På et av møtene Rolf skulle tale; han hadde nettopp sunget Salme 121, kom en eldre mann med en profeti.  Profetien gikk ut på at ”Jeg har brakt deg hit fra et land langt borte, og jeg skal bruke deg til å forkynne mitt ord.. osv.:  Med det samme gikk tankene tilbake til den eldre dama som hadde profetert 4 år tidligere.  Vi trodde først at denne turen var et engangs tilfelle.  Men da vi skulle reise hjem sa Bro. Jackson, at menigheten ville vi skulle komme igjen neste år også. I 1982 begynte folk fra andre deler av USA å spørre om vi kunne besøke dem også.  Vi hadde blitt kjent med dem på stevnene i Jeffersonville.

Alle mine barn følger Herren i dag, og synger og vitner til menighetens oppbyggelse

Vi reiste år etter år.  På det meste var vi borte opp til tre måneder, og besøkte 12 forskjellige menigheter.  Vi kjørte bil, og krysset det Amerikanske kontinentet fra nord til Sør, og også inn i Canada.  Av og til passet mine foreldre en eller to av barna, mens vi var ute på reisene.  Ellers var det andre venner som hjalp oss med barnepass mens de var små.  Men oftest var barna med oss på våre reiser, selv om det kunne være slitsomt mange ganger.  Jeg følte jeg hadde mye av ansvaret alene, da Rolf for det meste satt på plattformen under møtene.  Jeg har alltid bedt fra før barna ble født, at de barn jeg føder, alltid må tjene Herren, og bli kar til Herrens ære.  Herren har hørt min bønn.  Alle mine barn følger Herren i dag, og synger og vitner til menighetens oppbyggelse.  De er alle blitt døpt i vann, og fått den Hellige Ånd, og  kjent Guds kraft i sine liv.  De fleste er nå gift, har ektefeller med samme tro.  Vi har skjønne barnebarn.  Det er den beste belønning Herren kunne gi meg, og få alle barna med på Himmelveien.

Reiser er det blitt bare mere og mere av, etter som årene går.  Vi har vært i Afrika, Russland, India, Filippinene, Mexico, Australia, og som jeg nevnte USA og Canada.  Det er så stort å treffe brødre og søstre som tror det samme.  Over alt er folk hungrige etter å høre det levende Guds ord.  Vi har også opplevd å få mye besøk fra USA og Canada, til våre møter i Verdal.  En gang var det ca 30 stk derfra på besøk.  En annen gang var det ca 15.  Ellers har det vært enkelte personer på besøk flere ganger opp gjennom årene.  Menigheten her i Verdal har vokst og vi har i dag vårt eget lokale.  Når vi ser tilbake, kan vi se Herrens ledelse gjennom alle år.  Effekten av våre valg har brakt velsignelser.  Vi er en ung menighet med mange ungdommer, unge ektepar med nyfødte babyer. For litt siden var det 8 guttebabyer som kom til verden blant oss.  Ikke vet jeg, men jeg tror nok Gud har noe bestemt i tankene med alle disse små som skal vokse opp i denne endens tid.  Der er ei slik spennende tid vi lever i.

De årene har Herren rikelig utgytt sin salvelse over sine barn.  Spesielt ungdommene utruster Gud med sine åndelige gaver.  De taler i tunger, tyder og profeterer.  Noen faller i gulvet, mens andre danser i ånden.  Andre blir fylt med latter.  Ja det er bare så herlig at ord ikke kan forklare det.  Det startet med at de yngre søkte Gud spesielt.  De var fremme til forbønn i møte etter møte.  De lengtet etter dypere opplevelse med Herren, og Han velsignet dem for det.  De åndelige frukter viser seg i de unges liv.  De er virkelig et lys der de vandrer her på stedet.  Det er slik forventning i luften over hva Herren vil gjøre nå.  De har bønnemøter hjemme privat, og Herrens ånd møter dem på underfullt vis. Ungdommene, ja vi trenger alle virkelig Herrens kraft til å leve et seirende liv i denne tid, mens menneskemengden mer og mer vender seg bort fra Herrens ord.

Mitt største ønske er at alle dere som leser dette vitnesbyrdet også må la Herren få full kontroll og ledelse over deres liv, koste hva det koste vil

På de steder vi har reist og forkynt Guds ord, har den samme salvelse manifestert seg langt ut over landegrensene.  Mens denne verdens barn faller mer og mer ned i ugudelighet, blir det for Guds barn bare bedre og bedre.  Gud gir oss mer forstand og kunnskap om sin vilje, så vi bedre kan forstå den tiden vi lever i, og om det som skal skje før Jesus kommer for å hente hjem sin brud.  Jeg er så takknemlig til Jesus for alt han har gjort for meg og min familie, og vil på denne måte gi Ham all ære og pris.  Mitt største ønske er at alle dere som leser dette vitnesbyrdet også må la Herren få full kontroll og ledelse over deres liv, koste hva det koste vil.  Det er verd prisen, og lønnen vil bli stor i Himmelen.

En hilsen i den Herre Jesu Kristi navn,

Grace M. Strømmen

0 Kommentarer

Legg til en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

USA